I mørkest dypet — oppdagelsen av havets eget lysshow

Den første gangen du ser det

Det er ikke noe som forbereder deg på det første øyeblikket. Du er på rundt 300 meters dybde, lampen din på hodet kaster en smal stråle gjennom det dypeste mørket. Plutselig ser du det — en liten grønnblå gnist som flimrer forbi. Så flere. Og flere. Det er som om stjernene har falt ned i havet og danser rundt deg. Dette er bioluminescens, havets eget lysshow som foregår nært helt ubemerktet av mennesker på overflaten.

Din første impuls er å prøve å gripe etter lysene. Dykkere gjør det hele tiden — det er en uimotståelig trang. Men så snart du rører ved vannet rundt lysene, forsvinner de. De små skapningene som lager lyset — ofte små tanglopper eller dinoflagellater — flykter eller slår av sitt lysshow. Du lærer raskt å bare se, ikke røre. Nettopp dette er det som gjør opplevelsen så spesiell.

Noen dykkere sier at det første møtet med bioluminescens endrer deres perspektiv på havet for alltid. De oppfatter det ikke lenger som «bara» mørkt og koldt. De ser at der ned i mørket finnes helt eget liv, helt egen kultur, helt egen kommunikasjon — basert på lys istedenfor lyd eller lukt.

Hva er bioluminescens egentlig?

Bioluminescens er kjemisk lys — når et dyr lager sin egen lysenergi gjennom en kjemisk reaksjon. Det klassiske eksemplet er glowworms (gløende ormer), som bruker en forbindelse kalt luciferin sammen med proteinene luciferase for å produsere lys. Den samme prosessen som får sommerlys til å skinne brukes av millioner av havskapninger. Det er en av naturens mest effektive måter å skape lys på — nærmest 100 % effektiv (sammenlignet med lyspærer som er kanskje 5 % effektive).

I havet serverer bioluminescens ulike formål. For mange små dyrs er det jakt — de lager små lysflekker som trekker til seg byttedyr. For andre, som enkelte blekkspruter og fisk, brukes det som jakt-søkelight; de har en lysorgel på undersiden som lyser opp for å finne mat. Atter andre bruker det til kamouflasje — ved å late samme lysmengde som kommer fra overflaten, blir de usynlige for rovdyr som ser oppover.

Kommunikasjon er også viktig. Hvis du tenker deg havet som mørkest natt — hva er det beste sättet å snakke med andre dyr? Lyd? Kjemikalier? Nei, lys er veldig effektivt ned til cirka 200-300 meter. Så dyrkene som lever i disse dybdene bruker ofte lysblinking som «språk». Det er en måte å si «Hei, her er jeg» eller «Vil du parre deg?»

Langs dyphavet — møter med raresterene på jorden

Der det er absolut mørk (under 200 meter), blir bioluminescens ikke bare dekorativt — det blir livsviktig. Her finnes dyr som har evoluert helt i mørket. En fisk kalt hatchetfish har øyne som er rettet oppover for å oppdage silhuetter av bytte mot det svake lyset ovenfra, og den bruker sin egen bioluminescens på undersiden som kamuflasje. En skapning som lysing (Photichthys) er liten som en tannpetir, men lyser opp hele kroppen sin — og bruker lyset som et søkelys når den jakter.

En av de skremmende møtene dykkere kan ha er med anglefish — særlig hunn-exemplarene. De henger i mørket med en lysende stang som stikker ut fra hodet som et fiskekrok, og bruker det til å lokke til seg bytte. Når uskyldige små fisk attrahertes av lyset, kommer den tannfylte munnen. Det er rå og vakker på samme tid.

Et av de mest spektakulærerene møtene er med squid-artene som har fotoceller — lysorganer langs kroppen. Noen av dem kan endre lysintensiteten på millisekunder, og bruker det til at "skrive" mønstre som kommunikasjon. Dykkere som har sett disse mønstrene beskriver det som «å se tenkningen» til dyrene — som at oppfatningen deres blir synlig.

Hva lærer man om seg selv under disse dykk?

En ting som slår dykkere først er hvor fraværende mennesker er fra denne verden. Vi er dyr med ekstrem avhengighet av syn — men vårt syn er tilpasset overflaten. Vi trenger lys. Hvis lyset forsvinner, forsvinner vår verden. For dyrkene som lever i dypet er dette helt naturlig. De ser verden gjennom helt andre sanser. Noen fisk bruker elektriske felt, andre bruker lukt som er tusendeler så kraftig som hunders lukt.

Det forandrer perspektivet. Du innser at verden du kjenner — lys, farge, overflaten — er ekstremt begrenset. Det finnes milliarder av skapninger som lever i vilkår som ville være helt umulig for oss, og som ikke engang merker at vi finnes. Det gjør deg på en merkelig måte både mindre og mer — mindre viktig i universets sammenheng, men mer fascinert av hvor fantastisk mangfoldig naturen er.

For mange dykkere blir møtet med bioluminescens også et møte med stillhet. I det dypeste havet finnes det nesten ikke lyd. Du hører bare din egen pusting i regulatoren. Det er meditativt. Du er helt alene med milliarder av små lysende skapninger som fører sitt eget liv, fult ubevisst at du finnes. Det er et slikt rikt og esoterisk øyeblikk.

Hvorfor er dyphavet så viktig å forsvare?

Bioluminescens finner du bare der dyrkene lever — og de fleste av dem lever i havet. Dessverre er dyphavet under press. Gruveindustri og oljeboring når nå dypere og dypere. Fiskeriet trekker tråler som ødelegger hele økosystemer. Plastforurensning når til og med til de dypeste steder på jorden — Mariana-graven, som er den dypeste stedet i havet, har funn av plastpølser.

Når du har sett bioluminescens med egne øyne, blir det konkret og personlig. Det er ikke bare «miljø-prat». Du har sett at der finnes eget, komplekst liv som vi ikke engang kjenner til fullt ut. Over halvdelen av artene som lever i dyphavet er antakelig aldri blitt katalogisert av mennesker. Hvis vi ødelegger dyphavet, kan vi utslettet arter som vi aldri engang visste eksisterte.

Det er også et økonomisk argument. Dyphavet har hundretusenvis av kemikalier og prosesser som menneske kan lære fra — for medisin, for bioteknologi, for alt mulig. Hvis vi ødelegger det før vi har skjønt det, mister vi muligheter. Men det viktigste argumentet er kanskje bare: det er vakker og underlig, og det fortjener å finnes.

Tall og trender

Bioluminescens er mer vanlig enn de fleste mennesker skjønner. Over 1500 arter av fisk, blekkspruter, og annet liv har evoluert til å produsere sitt eget lys. I noen områder av havet kan du finne bioluminescensdyr så tett at det hele området av «snø» — hundrevis av lysende organismer per kubikkmeter vann. Dessverre er dyphavet også dårlig utforsket; vi vet mer om månen enn vi vet om dyphavet.