Havteknologi — sensorer som åpner dypet

Teknologi i tjeneste for havet

Havet dekker 71 prosent av jordkloden, men vi vet mindre om det enn vi vet om månen. Det er endelig i ferd med å endre seg takket være sensorer og overvåkingsteknologi som gjør det mulig å samle data fra dypet. Disse små elektroniske enhetene registrerer temperatur, saltholdighet, oksygennivå, pH, planktonkonsentrasjon — og mye mer.

For Norge, som har enorm maritim industri og avhengighet av havet, er denne teknologien kritisk. Både fiskeri, akvakultur, oljeindutri, og forskning er avhengig av data om havets tilstand. Sensorer gir oss sanntids eller nær-sanntids informasjon som tidligere tok uker eller måneder å få.

Teknologien har også revolusjonert klimaforskningen og vår forståelse av hvordan havene påvirkes av menneskelig aktivitet.

Typer sensorer og hva de måler

Det finnes flere typer sensorer som brukes i havet. Autonome undervannsenheter (AUV) og glider er droner som beveger seg på egenhånd og samler data. De kan bli i vannet i uker eller måneder. Deretter finnes det også stasjonære sensorer som er festet til bøyer eller havbunnen, og de sender data kontinuerlig via satellitt eller kabel.

Temperatur- og saltholdighetssensorer er de mest grunnleggende. De brukes til å forstå havstrømninger og oppvelling. Oksygensensorer er viktige for å overvåke døde soner — områder hvor det er så lite oksygen at det ikke kan leve fisk. Lydsensoer (hydrofoner) brukes til å lytte til lyder under vann — fra fiskestim til hvalsang.

Moderne sensorer er små, energieffektive og relativt billige. En sensor-node kan koste fra 500 til 5000 kroner, avhengig av kompleksitet og presisjon.

Praktisk bruk i norsk næringsliv

For norske fiskebedrifter er sensorer viktig for å finne fiskestimer og forstå deres bevegelsesmønster. Moderne fiskeri bruker ekolodd (som måler fisk via lyd) kombinert med temperatur- og salinitetsmålinger. En skipper kan se hvor fisken er og hvor vannet er optimalt for arten han fisker etter, noe som sparer tid og drivstoff.

Innenfor akvakultur (oppdrett av laks og andre fisk) bruker bedriftene sensorer til å overvåke vannkvaliteten inne i merden. Dersom oksygennivået faller, kan de raskt reagere. Dette hindrer massedød og sykdom blant fiskene, noe som øker lønnsomheten og bærekraften.

For olje- og gassindustrien brukes sensorer til å overvåke havbunnen og rørledninger. Og for forskning: instituttene bruker sensorer til å forstå hvordan havtemperaturen endrer seg, hvordan strømmene påvirkes av klimaendringer, og hvordan dette påvirker fiskebestander.

Kostnad og investeringer

En av de største barrierene for utbredelse av sensorer i havet har vært kostnad. En sensor-node som kunne koste 20.000 kroner for 10 år siden, koster nå rundt 3.000 kroner. Prisen har falt 85 prosent siden 2015. Dette er delvis på grunn av masseprouksjon, men også på grunn av bedre teknologi som krever mindre energi.

For en fiskebedrift kan investering i sensorer og dataanalytikk koste 100.000 til 500.000 kroner — en betydelig utgift for små bedrifter. Men gevinsten kan være like stor: bedre fangst, mindre avfall og lavere drivstoffkostnader. For større bedrifter er investeringen ofte lønnsom relativt raskt.

Norsk staten har programmer som støtter digitalisering i fiskeri, noe som gjør det mer tilgjengelig for små og mellomstore bedrifter.

Tall og trender

Investeringer i marine sensorer og IoT-teknologi vokser globalt med omkring 12 prosent per år. For Norge spesielt, med stor maritim sektor, er denne veksten enda høyere. Flere startups og etablerte bedrifter investerer i løsninger spesielt designet for norsk fiskeri og akvakultur.

Fremtiden for havteknologi

Fremtiden ser svært lovende ut. Kunstig intelligens og maskinlæring begynner å brukes til å analysere sensor-data automatisk — og finne mønstre som mennesker ikke ville sett. Biologiske sensorer som kan oppdage giftige alger eller sykdomsbakterier er under utvikling. Og miniaturisering fortsetter — sensorer blir mindre og mindre.

"Sensorer gir oss muligheten til å lytte til havet på måter som aldri har vært mulig før. Vi kan nå forstå hvordan systemene henger sammen, og hvordan menneskelig aktivitet påvirker dem. Det er en enorm forrett for forskning og for bærekraftig forvaltning av havressursene."