Jeg fløy helikopter over fjellene våre – dette var opplevelsen

Hvordan jeg ble påskuddet til å fly

Jeg hadde aldri trodd jeg ville si ja til å fly i helikopter. Jeg er en relativt normal person som liker både beina mine på bakken og ryggen min mot et solid tak. Men da jeg fikk tilbud om å besøke en helikopteroperatør i Lillehammer, tenkte jeg – hvorfor ikke? Det var en solskinndag i september, og luften var så klar at du kunne se til Gaustatoppen. Piloten min, en mann ved navn Ole, var en rolig type som hadde flydd helikoptre i 25 år. Han sa at jeg ville forstå på en helt annen måte når jeg først fikk oppleve det, så jeg gikk inn i helikopteret med en blanding av frimodighet og frykt. Og han hadde rett.

Start fra bakken var mer dramatisk enn jeg forventet

Når motoren startet, ble det en lyd som var langt intenser enn bildene og videoer hadde forberedt meg på. Det vibrerte i hele kroppen min – som å sitte inne i en stor drømmedrøm. Rotorbladene begynte å suse over hodet mitt, og Ole fortalte meg at når RPM-tallet nådde et visst punkt, ville vi løfte av. Det tok bare rundt en halvminutt, og plutselig var jeg ikke lenger på bakken. Det var som å bli løftet på hånden av en meget kraftig person – langt, langt ovenfra. Bakken falt vekk mens vi steg opp, og jeg forventet å føle det klassiske helikopterfallet, men det skjedde ikke. Det var merkelig rolig – ikke som et fly som må ta løp. Vi klatret bare rett opp.

Så oppdukkede Norge fra en helt ny vinkel

Når vi nådde hundreåttifem meter høyde, tok jeg det første ordentlige dyputåndingen siden jeg gikk inn i helikopteret. Utsikten fra helikopteret er ikke noe som bildene kan formidle helt presist – det handler om perspektiv, omfang, og skyggespill. Vi fløy over Romboleden, og jeg kunne se elven som slynget seg som et blåttglitrende bånd gjennom dalen. Fjellene som normalt dominerte landskapet da jeg så dem fra bakken, ble plutselig små og maniplerbare – noe jeg kunne se hele omrisset av fra en helt ny vinkel. Ole ville vise meg noe spesielt, så vi fløy ned mot ei fjellside hvor det var en mindre glacier – en liten isklump som smelter litt mer hvert år. Fra bakken ville jeg aldri kunne se denne formingen så tydelig. Fra helikopteret kunne jeg se hvor isen møtte berget, hvor smeltevannet rennet, og hvordan landskapet ble reorganisert av kulde og varme.

Piloten som leste luften som et sjakkbrett

Ole var fascinert av sitt arbeid på en måte som var smittsom. Han fortalte meg om luftstrømmer og vindmønstre som jeg ikke visste eksisterte. Over fjelltoppene ser du noen ganger en liten hvit skyed – det kalles et «lenticularis sky» – og det oppstår når vind blåser over et fjell og skaper spesielle strømninger. Ole kunne lese disse som tegn. Han fortalte meg at når vi fløy over dalen her, fikk vi litt turbulensbil fra vinden som slo mot fjellene på østsiden, men fra vestsiden ville det være rolig. Det beviste seg riktig. Han hadde også historier om folk han hadde reddet – bergings- og søk- og redningeoppdrag som han hadde gjort. Hans ro ved siden av kontrollen var helt berøliggende.

Tall og trender

Landingen var det jeg hadde ventet på

"Helikopterflying gir deg en helt ny respekt for landskapet ditt. Det gjør deg også ydmyk – du innser hvor stort og vakkert det hele er."