Helvete på mange måter: Underlandet i fem verdens mytologier

Mennesker søker orden i mørket

Mennesker har alltid visst at det finnes en verden etter denne. Ikke nødvendigvis av tro alene, men av behov — behovet for at historien ikke skal slutte når hjertet slutter å slå. Utallige kulturer har derfor skapt narrativer om det som venter på oss når vi går ut av lyset. Noen underverdener er steder av straff og pinsel, andre er fredelige hager. Noen er mørke og forbudte, andre glitrer av halvt gjenfunnet glans. Akkurat hvordan en kultur forestiller seg sin underverden, sier mye om deres verdier, deres frykt og deres håp — og det er fascinerende å sammenligne dem.

Det som strekker seg over alle kulturer er et grunnleggende behov for ordre og rettferdighet, selv i ødeleggelsen. Underlandet skal ikke være vilkårlig kaos. Det skal følge regler.

Tall og trender

Når vi kikker på gamle tekster og moderne forskning om mytologi, ser vi at en bemerkelsesverdig andel av verden's mytologier har et underverdensconsept. Fra Europa til Asia til Amerika — dødsriket er nesten universelt.

Fem underverdener — fem verdivalg

Hades fra gresk mytologi var ingen helvete. Det var et byråkratisk rike hvor sjeler kom for å bli dømt eller henvist til sitt evige hjem. Noen få kunne til og med slippe unna og komme til Elysium-feltene. Ellers var det mest av alt en verden av gråtoner — ikke straff, men eksil.

Muspeheim fra norrøn mytologi derimot, er det rette helvete. En verden av ild og varme hvor de onde døde skal sulte. Loki og rimetanene skal styre her, og alt skal brennen under ragnarok. Det er ikke forhandling eller håp — bare brennende ødeleggelse og slutten på alt.

Kina har Diyu — heller ikke helvete, men en sort og grått byråkrati hvor sjeler mottar straff basert på deres forbrytelser, før de blir gjenfødt. Straffen er praktisk og proporsjonal, som en utvidet rettsprosess.

Mesoamerikanske kulturer som Aztekerne hadde Xibalba — en dødelig labyrint med tolv nivåer og utallige farer. Det var ikke straff for det onde, men et prøvingssted alle måtte gjennom, uansett moralsk status.

Japan har Jigoku, som ligner på Kina med ti brennende eller frysende nivåer basert på synd. Orden, hierarki og proporsjonal straff — selv i helvetet.

En refleksjon fra ekspertisen

De underlandet vi skapte er speilbilder av samfunnet vi bygget. I dem ser vi hva vi fryktet mest.

"De underlandet vi skapte er speilbilder av samfunnet vi bygget. I dem ser vi hva vi fryktet mest."

Hva underverdenen forteller oss

Det som slår meg mest når jeg leser gjennom disse mytologiene, er hvor praktiske mange av dem er. Det virker som mennesker ikke kunne tenke seg en verden uten orden — ikke engang helvete skal være kaotisk. I de fleste mytologier er det regler, dommere, nivåer av straff. Endog helvetet skal være rasjonelt og retferdigt, selv om det er grausamt.

Det sier kanskje mer om oss enn om døden. Vi trenger tro på at det finnes orden, logikk og konsekvenser — i både denne verden og neste. Underlandet er en måte å si på: 'Handling har konsekvenser, og universum er ikke vilkårlig.' Selv i mørket søker vi ordre.

Å se inn i menneskets sjel

Så neste gang du leser om Dantes sirkler av helvete eller hører om Xialbas tolv lag, husk at du ser inn i menneskers sjel. Du ser hva de fryktet, hva de håpet, og hvilket univers de visste de kunne leve i — fysisk og metafysisk. Underlandet er ikke bare en plass. Det er et utsagn om hva som betyr noe.