Borgerkriger og revolusjoner — mønstre og trender gjennom historien

Når nasjoner krig mot seg selv — definisjonen og omfanget

Hva er en borgerkrig? Det er væpnet konflikt innen samme nasjon — ikke mellom to stater, men mellom grupper som strides om hvem som skal styre, eller hvordan nasjonalstaten skal organiseres. En borgerkrig er helt annerledes enn en inter-state krig, fordi den splitter familier, samfunn og identiteter. Du kan være på motsatt side av en borgerkrig fra din egen bror.

Siden 1800 har det vært over 150 borgerkrigiere. Fra den amerikanske borgerkrigen (1861-1865) til Spania (1936-1939) til Kambodja (1975-1979) til Syria (2011-). De er vanlig, og de er blant de verste krigstyper fordi de handler om identitet og idéologi, ikke bare territorium. Og i dag er omkring 60 prosent av væpnet konflikt i verden borgerkrigiere, ikke mellom-statskonflikter.

Hvorfor starter borgerkrigiere? Mønstre og strukturer

Historikere identifiserer flere strukturelle årsaker til borgerkrigiere. For det første: ulikhet. Når et lite elitegruppe kontrollerer mest rikdommen og makt, og de fleste mennesker er fattige eller maktesløse, oppstår en gryende misnøye. Hvis den eliten ikke har en ventil for å høre misnøyen, kan den eksplodere. Det amerikanske sør før 1861 hadde et aristokrati av plantageeiere som kontrollerte alt. Det ble uholdbart.

For det andre: etnisk eller religiøs identitet. I Libanon og Bosnien var borgerkrigiene drevet av at ulike etniske eller religiøse grupper følte seg truet eller marginalisert. Det handler ikke bare om økonomi — det handler om 'hvem er vi' og 'hører vi til her'. Disse konfliktene er ofte dypere og varer lengre enn rent politiske borgerkrigiere.

For det tredje: idéologisk konflikt. Kald Krig-erbrokkelig i diverse land (Kongo, Nicaragua, Afghanistan) var drevet av idéologiske kamper — kommunisme vs. kapitalisme, eller autoritarisme vs. demokrati. Externe makter blandert seg, og borgerkrigiene ble proxy wars, men de var fremdeles borgerkrigiere.

Konsekvenser: hvorfor borgerkrigiere er spesielt destruktive

Borgerkrigiere er mer destruktive enn inter-state-krig av én enkelt grunn: de handler om identitet og herskal ikke være noen rask løsning. I en krig mellom to nasjoner kan du signere en fredtraktate og avslutte det. I en borgerkrig må du løse den underliggende konflikten — og hvis det handler om etnisk eller religiøs identitet, er det ofte umulig å løse gjennom militært overtak.

Konsekvensen er at borgerkrigiere varer lengre (gjennomsnittlig 4-7 år, men mange varer ti år eller mer), dreper mer mennesker relativt til befolkningsstørrelse, og etterlater dybere samhällskarr. Familer deles. Byer blir ødelagt fra innsiden av egne borgere. Og selv når borgerkrigen ender, kan det ta generasjoner å hele splittelsen.

I Syria siden 2011 har rundt 400.000 mennesker dødd, og millioner er blitt flygninger. Hvis det hadde vært en inter-state krig, ville det sannsynligvis ha endt allerede — men fordi det er en borgerkrig med ytre styrker som blander seg, og fordi det handler om sekt-identitet og politisk makt, har det strukket seg ut over et tiår.

Hvordan ender borgerkrigiere — eller ender de aldri?

Borgerkrigiere ender på tre måter: militært, gjennom forhandling, eller de fryser. Militær slutning betyr at en side vinner, og den andre siden må akseptere tap — som i den amerikanske borgerkrigen hvor Norden vant, eller i Spania hvor Franco vant. Men vinneren må så håndtere den beseirede siden — og det kan føre til langvarig bitterhet.

Forhandlet slutning betyr at begge sider setter seg rundt et bord og sier 'ok, vi kan ikke vinne dette.' Norges fredsprosess i Guatemala og Sri Lanka hadde flere ganger slikt, med varierende suksess. En fredtraktat ender kampene, men løser ikke alltid den underliggende konflikten.

Frysning betyr at kampene stilner, men freden er skjør. Koreakrigen (1950-1953) 'endte' med en våpenhvileavtale som fremdeles varer — men det er en frysning, ikke en løsning. Nord og Sør blir stille, men antagonismen er ikke borte.

Tall og trender

Borgerkrigiere er blant de vanligste og mest dødelige krigsformene i moderne tid. Data viser klare mønstre i hva som triggererer dem og hvordan de utspiller seg.

Hva borgerkrigiene lærer oss — og hvordan vi kan forhindre dem

Borgerkrigiere forteller oss at politisk stabilitet ikke er gitt — det må opprettholdes gjennom rettferdighet, representasjon og respekt for minoriteter. Når en elit marginaliserer en stor befolkningsgruppe, oppstår misnøye. Og når misnøyen ikke får en fredelig utløp, kan den eksplodere i borgerkrig.

Moderne fredsforsering fokuserer på det som historikere kaller 'root causes' — de underliggende årsaker til konflikten. I stedet for bare å skille combatanter, må du også adressere ulikheten, den etniske marginalisering, eller den idéologisk-polarisering. Det er vanskeligere, men det virker bedre.

For oss som lever i relativt stabile demokratier, er det lett å ta for gitt at borgerkrig ikke skjer her. Men historien viser at det kan skje hvor som helst hvis polarisering blir ekstrem nok, hvis eliten ignorerer en stor befolkningsgruppe, eller hvis idéologisk konflikt blir viktigere enn nasjonalt enhet. Det eneste som stopper borgerkrig er kollektiv vilje til å løse problemer gjennom demokrati og dialog, ikke gjennom å vinne over hverandre.

"Borgerkrigiere ender med at en side kaller seg selv for vinner, men alle mister. Det eneste som vinner er kaos."