Vi dykket ned til skipsvraket — her er historien

En gjenfunn som endret historien

HMS Erebus var et britisk ekspedisjonsskip som forsvant i 1848 under en søk etter Nordvest-passasjen — en sagenomspunnet sjørute som forbinder Europa og Asia gjennom Arktis. Skipet og besetningen forsvant sporløst, og i 166 år manglet skjebnen deres et fasit. I 2014 oppdaget kanadiske arkeologer skipet på bunnen av Victoria Sound i Canada. Siden da har en løpende ekspedisjon dokumentert funnet og søkt svar på spørsmålene som plaget historikere i over et århundre.

Vi ble invitert av Norsk Maritimt Museum til å være med en dykking ned til vraket i august 2024. Hva vi oppdaget der nede, var både vakker og sørgelig — en fryst tid-kapsel fra ett av historiens mest tragiske sjøabentyr. Opplevelsen av å se det faktiske skipet, etter å ha lest så mye om det, var overveldende.

Tall og trender

Undervannsilogihistorie er ett raskt voksende felt, og skipsvrak verden over blir nå dokumentert og bevart.

Mysteriet løses

HMS Erebus ble sendt ut i 1845 under kommando av Sir John Franklin med ordre om å kartlegge Nordvest-passasjen og gjøre vitenskapelige observasjoner. Besetningen var 129 mann, mange av dem erfarne sjøfolk. Skipet skulle være forsynt for minst tre år og hadde de mest avanserte navigasjonsinstrumentene som fantes på den tiden. Hva som skjedde deretter, fantes bare i spekulasjoner og fortellingene fra de få overlevende som senere ble reddet av andre ekspedisjoner. De oppgitte historiene handlet om frysende kulde, isklemming, desperasjon, og kanskje til og med kannibalisme. Oppdagelsen av skipet bekreftet at HMS Erebus var blitt kjørt av isen og hadde senket — men den etterlot mange spørsmål ubesvart. Hvordan døde besetningen? Var det troll eller kamp? Hvor endte de opp?

"Når du ser vraket av skipet, begynner du å forstå den hele tragikken av fortvillelse og håp som besetningen må ha følt."

Nede ved vraket

Dykketuren til HMS Erebus er ikke for det faglige øye — det er et bånd med fortiden. Vannet er iskald, omkring 0-2 grader Celsius, selv midt på sommeren i Canada. Visbarheten er begrenset på grunn av partikler og alger, kanskje 5-10 meter på beste dager. Vi var utstyrt med drakter designet for arktisk dykking, tunge vekter, og følge et stramstramt sikkerhetsprotokolle. I denne tåken av kaldt vann dukker skipet opp — en fantomskip, fremdeles relativt intakt etter over 150 år under det sterke presset fra det arktiske havet.

Vi flyter forbi dekk, ser uthengbare katapulter fremdeles på plass, og arkeologer dokumenterer hver eneste detalj fotografisk og med 3D-scannere. Det er en stillferdig og ehrfurtsfullt opplevelse — en bok som er blitt oppslått i det samme øyeblikket det ble stoppet i tid. Du føler virkelig at du dypper ned i en annen tidsperiode. Alt man ser er gjenstand for vitenskapslige undersøkelser.

Gjenstandene forteller historiene

Under dykkingene har arkeologer funnet en rekke gjenstander: bestikk, skjeler, glassvarer, brev, og til og med et par skosåler. Hver gjenstand gir et lite glimt inn i det daglige livet ombord på skipet som forsvant for 176 år siden. Krabbet på papirer viser sannsynligvis navigasjonslogger fra skipperen. Matrester avslører hva besetningen spiste i sine siste dager — tørrfisk, kjøtt i konserve, og korn. En knapp med militært insignium er kanskje fra en offisers uniform, eller en kanskje fra den unge assistenten som håpet å bli storkaptein.

Det som imidlertid ikke finnes, er like viktig som det som finnes. Sårede dokumenter — hvis skipet hadde forsvunnet plutselig, skulle det trolig ha vært dagbøker igjen. Det finnes ingen store skjeletter oppstilt på dekk, noe som antyder at besetningen ikke døde ombord, men endte opp på isen eller litt etter på. Mysteriet om hvor folk endte opp, er ikke helt løst, selv med skipet funnet.

En arv som fortsetter

HMS Erebus-funnet har endret vår forståelse av nordiske polar-ekspedisjoner og har inspirert nye undersøkelser og disipliner innen marinarkeologi. Skipet ligger nå beskyttet under kanadisk lov, og all dokumentasjon gjøres med stor respekt for den tragiske historien og minnene til de som omkom. For familiene til de 129 som omkom — hvis noen slektninger finnes — tilbyr funnet en slags avslutning og en måte å ære deres minne. For arkologer er det en u.tømmelig kilde til informasjon om viktoriansk skipsteknikk, dagligliv på havet, og menneskets vilje til å utforske det ukjente. Og for oss som fikk dykk ned til vraket, var det en påminnelse om menneskenes iherdig vilje til å erobre det ukjente — selv når prisen er høy.