Huler i mennesketid — underjordiske formasjoner som lever

I hulen av tiden — jordens hemmeligheter

Under foten din ligger en annen verden. Hundrevis av meter ned, i hulene som snor seg gjennom berget som blodsårer gjennom kroppen, finnes noen av jordens mest spektakulære naturlige kunstløs. Disse hulene er ikke passive gruver — de vokser, de drenerer, de brer seg.

En dryppsteinsformasjon som henger fra taket tar ikke dager eller måneder å danne — det tar århundrer. En stalaktitt på en meter er så gamle at de gamle egypterne ikke eksisterte da den begynte å vokse. Denne tidsskalaen gjør huler til geologiske biblioteker hvor du kan lese jordens historie.

Huler dannes primært der vann møter kalkstein. Vann som inneholder karbon fra luft og jord blir svakt surt — ikke nok til å skade deg, men nok til å løse kalkstenen. Over tid smelter steinen vekk, og luftrom dannes.

Tall og trender

Huler vokser i popularitet som turistattraksjon. Tusenvis av mennesker besøker verdens store huler hver år.

Hvordan huler dannes — en geologisk reise

Huler dannes gjennom en prosess som strekker seg over millioner av år. Regn faller, oppslukkes av jord, blir kullsyre. Syre strømmer ned gjennom kalkstein, løser den oppover. Når småte kanal forbinder seg med andre kanaler, dannes større huler. Til slutt kollapser deler av taket, og du får det som ligner på en grotte.

"Hver hulevformasjon er som et fingeravtrykk. Formen av dryppsteinen forteller deg om fuktigheten, temperaturen, og selvfølgelig hvor lenge vann har dryppet på samme sted."

Stalaktitter vs stalagmitter — og hvorfor det betyr noe

Stalaktitter henger fra taket ('t' som i taket). Stalagmitter vokser fra gulvet (m som i might reach roof). Når du er i en hule, er dette den viktige distinksjonen. Stalaktitter dannes når mineralrikt vann drypper fra taket. Hvert dryp etterlater små mineralpartikler som bygger seg opp, og over tusenvis av år blir det en viss som henger som isglasyr.

Stalagmitter dannes når det samme vantokket som faller på taket, treffer gulvet og bygger seg opp der. Når stalaktitter og stalagmitter møtes, kalles det en 'søyle'. Disse er fotografisk spektakulære og viser hvordan hulen faktisk vokser fra begge retninger.

Den tiden det tar for dryppsteinen å vokse er ikke lineær — noen dryppsteiner vokser raskere enn andre avhengig av vannmengde og mineralinnhold. En dryppstein på 1 meter kan være 50 000 år eller 200 000 år gammel.

Verdens mest spektakulære huler

Son Doong i Vietnam er verdens største hule målt på volum — den har sitt eget regnskog og elv inni seg. Carlsbad Caverns i USA er berømt for sine enorme stalaktitter. Postojna Caves i Slovenia er kjent for sitt undergrunnstog som kjører gjennom hulen.

Lascaux Caves i Frankrike er kjent ikke for sin størrelse, men for sin betydning — mennesker malte på veggene for 17 000 år siden, og disse malingene er noen av de eldste kunstverkene mennesket har etterlatt.

I Norge finnes det mindre kjente huler som også er spektakulære. Grønligrotta i Møre og Romsdal og Makalaskapa i Sogn og Fjordane er populære destinasjoner for huleerkundere og kjekere.

Huler i dag — turisme og forsking

Huler er nå både turistattraksjon og vitenskapelig laboratorium. Millioner av mennesker besøker huler hvert år, og mange steder har organisert tours med guide. Men på mange steder bidrar turisme til å ødelegge hulene — særlig slitt og opplysning endrer huler som har vokst i mørke i millioner av år.

Forsking i huler har avslørt såkalte 'hulebakterier' som muligens kan brukes til medisinsk forsking. Huler er også viktig for paleontologi — de bevarer fossiler ekstraordinært godt på grunn av den stabile miljøen.

I fremtiden forventer vi å se mer bærekraftig hulturisme, der besøkende er begrenset for å bevare hulene. Noen huler vil forbli helt utilgjengelig for turister, reservert for forsking alene.