I hjerte av Inkaenes rike

Meistere av stein og sosiologi

Inkaene bygget ett av verdens største imperier uten hjul, uten hester (før spanjolene kom), og uten skriftspråk. De bygget Machu Picchu på høylandet av Peru uten mørtel — bare stein kniset så presist at du ikke kan stikke en bladseddel mellom dem. Men det imponerende var ikke bare arkitekturen — det var deres evne til å organisere millioner mennesker under ett styre, gjøre dem både krigere, landbruksarbeidere, og kunere på samme tid. Inkaer levde i et stramt hierarki, med kongen — Sapan Inca — på toppen, og en kompleks bureaucratisk maskin under ham. En dag i livet til en inkaer var aldri privat — det var alltid arbeid, prestisje, og forpliktelse til imperium.

Arbeid som var alt

De fleste inkaer var bønder eller håndverkere som praktisk talt eiedes av staten. En gang hver år skulle de betale skatt — ikke i penger, fordi inkaer brukte ikke mynter — men i arbeid. Mitt (som de kalte det) var arbeidsplikt. En bonde kunne måtte bygge en del av en inka-vei eller en fort, eller arbeide i statens landbruksfelter et visst antall timer per år. Til gjengjeld beskyttet staten ham i tider med hungersnød — de oppbevarede gigantisk mengder mais og poteter i lagerhus for nettopp det formålet. Det var en sosial kontrakt før ordet ble oppfunnet. Du arbeidet for staten, staten tok vare på deg.

Hierarkiet var alt

Inkasamfunnet var basert på stramt klassestruktur. Den høyeste klassen var den kongelige familien og aristokratiet, som hadde godser og slavearbeidskraft. Deretter kom prester, som var sentrale i Inca-religionen (guddommelig sol-religionen). Så kom håndverkere, soldater, og på bunnen var bønderne — ayllu-medlemmene som var del av små fellesskap med felles jordeiendommer. Det var lite mobilitet fra en klasse til en annen. Du var født inn i din klasse, og det var den du forble i hele livet. Men selv bonden hadde en plass i samfunnet — det var ikke like urettferdig som de fleste feodalsystemer, fordi staten (teoretisk) tok vare på svake og gamle.

Musikk, fester og guder

Inkaer elskede festival. Flere ganger året var det store festivaler der hele bygden eller landsdelen samlet seg for å drikke chicha (et gjæret drikk av mais), danse til musikk fra pupper og trommer, og takke solguddommen Inti for høsten. Disse festivalene var ikke bare kulturelle — de var politiske og religiøse, måter å forsterke hierarkiet og solidaritet innenfor gruppen. Musikk var en sentral del av inkakultur, og inkamusikkerne var høyt verdsatt. Menn danset i en stil, kvinner i en annen. Alt var regulert. Selv sorg og glede ble uttrykt gjennom etablerte mønstre.

Tall og trender

Inkaeriket var en av verdens mest sofistikerte imperium før Columbuskontakten.

Fra en antropolog

"Inkaene viser at du kan bygge en sofistikert, stabil sivilisasjon uten mange av teknologiene vi antar er nødvendig. De hadde ingen skriftspråk — de brukte knopper på snorer kalt quipu — og likevel håndterte de skatter, oppbygning av byggverk, og befolkningsdata på en måte som ville imponert moderne byråkrater."

""Inkaene bygget sophstikert sivilisasjon uten skriftspråk. De organiserte alt med snorer og vilje.""