Fra Syria til Sogn: Familien som byggde nytt liv

Et hjem i verden

Iman serverer te og hjemmelagde paier mens barnebarna leker på stuen. Hun snakker norsk med et lite aktuelt accent, dansk-inspirert fra årene hun bodde i København. I dag bor hun i ett lite hus i Sogn, med mann og tre barn. Historien om hvordan hun kom hit starter længe før.

I 2015, under borgerkrigen i Syria, var det ikke lenger trygt å bli. Iman var lærer, mann hennes var ingeniør. De hadde et godt liv — før det hele kollapset. De pakket en koffert per person, satte seg på en båt, og håpet på det beste. Det tok ni måneder og fem land før de kom til Norge.

Tall og trender

Omkring 29 000 syriske flyktninger bor i Norge i dag. De kom hovedsakelig mellom 2011 og 2019. Gjennomsnittsalderen er rundt 35 år, og de fleste har familie. Etter 3-5 år i Norge er sysselsettingsgraden omkring 54%. Mange jobber som helsefagarbeidere, i omsorg, eller byggfag. Norsk-læringsresultater viser at tredje generasjon har samme akademiske resultat som etnisk norske barn.

Første møte med Norge

Da Iman ankom asylmottaket i Voss, var det oktober, og det var kaldt. «Jeg hadde aldri sett snø,» sier hun og ler. «Jeg trodde det var magisk, så jeg ble faktisk skuffet da jeg skjønte at det var bare kaldt og gjør alt vanskelig.» Hun lærte seg norsk gjennom intensivkurs, jobbet på asylmottaket, og ventet. Ventet på svar.

To år og tre måneder senere fikk familien beskjed: De kunne bli. Iman husker ikke på hvilket hjørne i huset hun var, men hun husker følelsen. Hun ringte mannen og skrev det samme ordet igjen og igjen: «Ja, ja, ja.» Det første hun gjorde var å søke jobb som assistent i en barnehage.

Livet som ikke var planlagt

Iman jobber nå tre dager i uken i barnehagen, og mannen jobber i et elektroinstallasjonsfirma. Ikke som ingeniør — Norge anerkjente ikke hans syriske diplom — men som lærlinger og litt dårlig betalt. Det var tungt, innrømmer han. «Jeg var ingeniør. Nå er jeg assistent. Men det var bedre enn krigsland.»

Barna — nå 14, 12 og 9 år — går på samme skole som alle andre barn. De snakker norsk med naboene, arabisk hjemme. De feirer både Eid og 17. mai. Den eldeste sønnen spiller på fotballaget. Datteren er med i musikkensemblet. De er normalt norske barn på alle måter, bortsett fra at de husker det før.

Ting som er hardt, ting som er lett

«Diskriminering finnes,» sier Iman direkte. «Du ser det i jobbsøkingen, i hvordan folk snakker til deg, i hvordan noen barn behandler dine barn.» Men hun sier det uten bitterhet. Hun er realistisk. «Norge er ikke perfekt, men det er trygt og det er riktig for oss.»

Det hardeste var ikke klimaet eller språket — det var å la go av hvem hun var. Hennes lærergrad fra Syria betyr ingenting her. Hun måtte begynne som assistent i barnehagen. Det tok tre år før hun kom til ro med det. Nå elsker hun jobben. Barna hennes er hennes viktigste resultat, ikke karrieren.

Norsk integrering handler om gjensidig møte

Iman sier at integrering ikke handler om at innvandrere skal bli norske. Det handler om å lage plass til både. I sitt hus kokes det arabisk mat, og det henger syriske malerier på veggene. Men familien går på ski om vinteren, og Iman og mannen har norske venner.

Det som hjalp mest var naboene. Den første sesongen snødde det, og en nabo viste dem hvordan man skulle skuffe snø. Ei annen nabo lærte datteren å strikke. En tredje inviterte dem til julemiddagen. Små ting, men de gjorde enorm forskjell. «Når noen ser deg som et menneske — ikke som en flyktning — blir alt lettere,» sier Iman.