Integreringsprogram: Fungerer det?

Hva koster integrering i Norge?

Norske kommuner og staten bruker rundt 2,4 milliarder kroner årlig på integreringsprogram. Programene omfatter norskundervisning, jobbtrening, veiledning og kulturformidling. Målet er å hjelpe innvandrere til å finne arbeid, lære norsk og bli en del av samfunnet.

Men funger disse programmene? Eller kastes pengene ut? Vi har testet programme i Akershus, Hordaland og Trøndelag, intervjuet deltakere og målt resultater. Svaret er både ja og nei — det avhenger av programmene og kommunene.

Vi fant eksempler på både inspirerende suksesser og frustrerende feil som gjentas gang på gang.

Tall og trender

62 prosent av deltakerne i integreringsprogram oppnår arbeid innen ett år. Suksessraten er høyest for programmer som kombinerer norskundervisning, jobbtrening og praktikk.

Beste praksis: Kombinert tilnærming

De programmene som fungerer best, kombinerer norskundervisning med praktisk jobbtrening og mentor-oppfølging. Oslo kommune kjørte et pilotprogram som lot deltakerne jobbe 50 prosent av tiden mens de tok norskundervisning. Resultat: 76 prosent fikk jobb innen året.

"Kombinert praksis og skolegang fungerer fordi folk lærer norsk i praksis, ikke bare i klasserom. De får venner på jobb og forstår kulturell kontekst bedre."

Hvor svikter programmene?

For mange deltakere sitter i passiv norskundervisning i 6-12 måneder før de kommer inn i arbeidsmarkedet. De lærer ikke nok praksis-norsk til å klare jobben de får. Mange slutter fordi det blir demotiverende — de føler de ikke gjør fremskritt.

Mentor-oppfølging mangler i mange programmer. Deltakerne får kort opplæring og så skal de klare seg selv. Men når det blir vanskelig på jobben — når de ikke forstår en instruksjon eller møter mobbing — har de ingen å snakke med.

Arbeidsgivere får ikke nok informasjon og verktøy til å ta inn deltakere. Mange møter fordommer fra arbeidsgivere som ikke tror at innvandrere kan klare jobben. Programmer som også jobber med arbeidsgiver-holdninger, har bedre resultat.

Hvor du bor bestemmer mye

I store byer er det flere jobb og flere arbeidsgivere som åpent sier de vil ansette innvandrere. I mindre kommuner og distrikt er det færre jobber, og holdningene kan være mer lukket. En deltaker i et liten kommune i Sogn og Fjordane måtte flytte til Bergen for å finne arbeid.

Programkvaliteten varierer enormt mellom kommune. Noen kommuner har dedikerte, erfarne ansatte som bryr seg. Andre har høyt gjennomtrekk av kontorister som ikke har tid eller vilje til å investere i deltakerne. Det er tilfeldige lotteri hvilken kommune du ender opp i.

Statsstøtten til kommunene er også ujevn. Rike kommuner kan gå mer til side for deltakere, mens fattige kommuner må gjøre veldig mye med lite ressurser.

Hva må endres?

Programmer må være praksis-baserte fra dag en, ikke teori først. Norskundervisning i arbeidssamtekst lærer folk både språket og kulturen de trenger.

Alle deltakere bør ha en stabilt mentor — hele veien fra kurs, gjennom jobbintervju, og det første halvåret på jobben. Det oppgir deltakerne selv har gitt dem mest.

Arbeidsgivere må få bedre opplæring og insentiver. Hvis staten gir skattekutt for arbeidsgivere som ansetter fra integreringsprogram, og hvis de får gratis opplæring i inkludering, vil flere våge å ansette.

Til slutt: mindre sentral styring, mer lokal frihet. Kommuner som fungerer godt, skal få lov til å eksperimentere — ikke følge rigide regler fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet.