Slik er det å dykke under isen — frykten og det fantastiske

Frykten møter klarheten

Jeg husker det øyeblikket helt klart. Vi hadde boret et hull gjennom isen — omtrent en meter tjukk is fra Finnmark. Jeg sto i drakt designet for ekstrem kulde, med dobbel tank på ryggen, og jeg skulle dykke ned under denne isen. Det var høst, temperaturen i vannet var 2 grader celsius, og lysåpningen hvor jeg skulle dykke så plutselig forferdelig liten ut.

Min instruktør sa: «Rolig pust. Du er ikke i fare så lenge du følger protokollen.» Jeg stilte meg i kanten av hullet og gjorde det motsatte av det instinktet sier: jeg gikk ned. Og så — så opplevde jeg det mest fantastiske jeg noen gang har erfart.

Isdykking handler ikke bare om ekstrem kuli eller risikoophobis. Det handler om å møte sin egen frykt og finne ut at det finnes noe på den andre siden av frykten. Og under isen, i det isøde vannet, er det bare du og universet.

Kuldens biologi

Når menneskekroppen utsettes for ekstrem kulde, aktiveres en primitiv respons kalt «cold shock». Kroppen øker hjartslaget, og du hyperventilerer. For en dykker under vann er det livsfarlig fordi det kan føre til en panikreaksjon.

Derfor kreves det spesialutstyr for isdykking. Drakter er betydelig tykkere enn normale dykkerkostumer, med rom for flere lag av isolasjon. Ansiktsmaska må designes slik at den ikke fryser. Og tanke må være tilstrekkelig robust til å ikke fryse fra.

Det merkeligste? Etter noen minutter under isen slutter kroppen å reagere med panikk. Den akklimatiserer seg. Du begynner å puste normalt igjen, og en merkelig ro senker seg over deg. Det er som meditasjon — hele verden utenfor forsvinner, og det eneste som eksisterer er det som er like rundt deg.

Møte med det magiske

Under isen ser lyset helt annerledes ut. Sollys filtreres gjennom is og vann og blir til en blågrønn glow. Det er ikke mørk som jeg fryktet — det er dimmede, fredelig, som å være inne i et veldig langsamt lys.

Liv springer opp fra det minste. Små fisker prøver å forstå hva jeg er. Alger danser i strømmene. Bunnen av havet, på 30-40 meter dybde, viser seg å være mindre dekket av liv enn jeg hadde forventet, men det som er der — og som er tilpasset denne ekstreme miljøen — er som å se på utomjordinger.

Det merkeligste momentet var da jeg svømte ned ved siden av en stor tangskog som strakte seg fra bunnen helt opp mot isen. Tangstien var fylt av små dyr, og jeg forsto at her, under isen, lever et helt økoystem uten menneskelig forstyrrelse. Det var som å oppdage en verden som menneskene ikke skulle være der.

Tall og trender

Isdykking er en ekstremsport med alvorlig risiko.

Det psykologiske aspektet

Isdykking er som mye annet som er ekstrem — det handler ikke bare om fysikk, det handler om sinnet. Du må trene deg selv til å godta at du befinner deg i fare, og å operere normalt under den frykten. Det krever disiplin og respekt for miljøet.

"Under isen lærer du hvem du virkelig er. Ikke hvem du tror du er, eller hvem andre tror du er. Det er bare deg, frykten og det fantastiske."

Slik endrer det deg

Isdykking endrer deg. Når du har møtt den kulden, møtt den frykten, og levd for å fortelle det, får dagliglivets små utfordringer perspektiv. Stresset på jobb. Søknaden du ikke klarte. Forholdet som ikke fungerte. Alt det virker mindre når du har vært ned under isen og funnet at du ikke er usårlig.

Jeg anbefaler ikke isdykking til alle. Det er ikke for pyrosmaner eller dårlig forberedte mennesker. Men hvis du er en av dem som trenger å møte din grense og gå over den, hvis du trenger å se universets skjønnhet fra et helt annet perspektiv, så er isdykking en av de få opplevelser som gir deg det.

Når jeg trekker meg opp gjennom hullet igjen og bryter overflaten, er jeg annerledes. Jeg er med fuktighet og sal fra sjøen, men jeg bærer med meg en erfaring som ingen ord kan beskrive. Under isen finner du ikke svar — du finner nye spørsmål. Og kanskje er det det som gjør det så verdt det.