Isens hvitsus: Mitt første klatringseventyr på fryste fossefall

Møte med isen

Morgenen starter med 15 minusgrader og tåke som putter seg rundt skogen. Vi parkerer bilen ved Veslemannen-området i Gudbrandsdalsfjella, og guiden vår, Knut Halvorsen, sjekker utstyret vårt – isøkser, krampon, sikring, reb. Hele oppsettet ser ut som noe fra et science-fiction-film.

«Det viktigste er at du ikke tenker på hvordan du faller,» sier Knut. «Du tenker på hvert skritt, hver isøksslag. Det er som meditasjon, bare vertikalt og med fare for død.» Hans ord virker ikke helt beroligende, men jeg vet at det finnes hundrevis av isklatrere her hver sesong, og folk dør ikke – de lærer seg reglene.

Tall og trender

Isklatring er en av de raskest voksende eventyrsonene i Norge. Omtrent 3000 mennesker deltaker på isklatringskurs hvert år, og antallet stiger.

Øyeblikket jeg la isøksen min i isen

Vi starter stigningen. Først de 200 meterne opp til fossefallet – bare vanlig snø og skog. Men når vi runder hjørnet, tar pusten fra meg. Fossen er størknet til en gløtrende vegg av blåis, minst 40 meter høy. «Det ser værre ut enn det er,» mumler Knut. Min guide, den erfarne isklatreren Thomas Eriksen, roper: «Husk – isøksen slår inn i isen, så drar du deg selv oppover, ett skritt av gangen.» Jeg tar en dyp pust, slår isøksen min inn i isen. Det går inn som i smør. Plotselig sitter jeg der, hengende fra isøksene mine, og jeg skjønner at jeg faktisk kan gjøre dette.

"Det handler ikke om styrke – det handler om teknikk og å tro på deg selv."

Mitten av oppstigngen – der frykten sitter

Halvveis opp begynner armene å brenne. Det er som å holde en 50-kilos vekt over hodet mens du gjør pull-ups. Jeg aner at jeg holder for hardt i isøksene mine. Knut kommer opp fra siden: «Slipp taket litt. La isen gjøre jobben.» Han har rett. Når jeg slapper av, blir det lettere. Vi hviler på små «terrasser» i isen, og jeg ser nedover – snøen under meg er så langt unna at den virker som en abstrakt tegning.

Men jeg er også trygg. Tauet mitt er fastspent til Knut oppover, som er festet til en permanente «piton» som han drev inn i isen tidligere. Hvis jeg mister grepet, faller jeg ikke – jeg slinger.

Utsikten fra toppen

Etter 90 minutter når jeg toppen av fossefallet. Jeg ligger på en snøkant 40 meter over bakken, og verden ser helt annerledes ut fra her. Fjellene rundt oss glitrer i sol, og luften er så klar at jeg kan se Rondane 50 kilometer unna. Knut åpner en ryggsekk og gir meg sjokolade og varm drikke.

«Dette er grunnen til at vi gjør det,» sier han. «Det er ikke bare klatringen – det er øyeblikket på toppen hvor du innser at du nettopp gjorde noe som virket umulig for en time siden.»

Ned igjen – og tilbake til virkeligheten

Nedfarten tar 40 minutter. Vi rappellerer ned – en teknikk hvor du glir ned tauet med en enkel bremsegrepp. Det virker enklere enn oppstigngen, men det krever like mye respekt. En feil i rappelleringen kan bli fatalt.

Da jeg igjen setter mine støvler på snøen nedfor fossefallet, gjør det vondt. Leggen og armene er utmattet. Men jeg smiler. Jeg har akkurat klatret en frysen fossefall og levd for å fortelle det. Det finnes få opplevelser som gir deg denne kombinasjonen av frykt, skjønnhet og triumf.