Istider formet Norge — slik så det ut

En isbre som dekket alt

For omtrent 20.000–24.000 år siden lå Norge under en kanskje uimaginativ tykk is-kappe som målte 2–3 kilometer fra topp til bunn. Denne enorme og massiv isisen dekket fjellene, drømte daler og formet hele kontinentalsokkelen rundt Skandinavia. Ikke et eneste treblad var synlig. Ikke en klipe. Ikke en fugl eller insekt. Bare hvit, brutal is fra hav til himmelen, fra grensen av dagens Sverige til bunnpunktet av dagens Nordsjø.

Det var den siste store istiden, vitenskapelig kalt Weichsel-istiden eller den sist glaciale maksimal, og den skulle ha konsekvenser som vi fortsatt lever med hver dag i dag — i berget under oss, i vannene rundt oss, og i landskapet som definerer Norges identitet.

Isen som arkitekt — erosjon på monumental skala

En istid-gletsjer forflytter seg ikke kjappere enn få meter per år — ofte bare 1–2 meter årlig. Men styrken som utøves er helt ufattelig og umotsigelig. En gletsjer på toppen av Sognefjell eller Jotunheimen beveger seg som en ultra-slow-motion bulldozer med ubegrenset styrke, og når den møter en eksisterende dal, tvinger den alt som står i veien ut av veien og videre nedover. Stein som andre geologiske krefter ville slitt seg på i århundrer, ble kvernet ned til grusbiter på bare årtusen.

Lysefjorden, Geirangerfjorden, Hardangerfjorden, Sognefjorden — alle disse spektakulære og dyp fjordene som turister fra hele verden drømmer om er karvinger laget av istid-breiere under enorme press. Før istiden eksisterte det bare V-formede daler, skapt av elver som hadde jobbet i tusenvis av år. Isbreiene gjorde dem U-formede, dramatisk dype og bratte. Når isen smeltet for 10.000–15.000 år siden, fløt saltvannet inn i disse breie og dypt gravde kanalene og opprettet de fjordene vi beundrer og besøker i dag.

Morenene — steinfallet som minner oss på isen

Når en isbree trekker seg tilbake — noe som tar tusenvis av år — etterlater den massive ansamlinger kalt morenevolde. Det er lange, karakteristiske rygger av stein, grus og leire som breien hadde dragget med seg som en gigantisk stoftsugare gjennom landskapet. Hvis du kjører fra Oslo mot Trondheim eller fra Stavanger nordover langs vestlandet, passerer du mange slike morenevolde daglig uten å vite det bevisst. De er de mjuke, rundete bølgene og haugene i landskapet — ikke dramatisk fjell, men steinfallet fra en istid som endte da mammuter og mennesker på nytt kunne vandre fritt.

Noen av disse morenene har blitt landsbyer og kommuner. Noen er høye nok til å oppføre større skogsjord og til og med små tettinger. De er levende fossiler av istid-bevegelse, synlige i topografien selv 10.000–20.000 år senere — og de vil være der fortsatt i millioner av år.

Tall og trender

Norges geologi og landskapsforming er mer eller mindre 100% direkte resultat av istider over de siste 2.6 millioner år.

Istidenes arv — hvilken betydning har det i dag?

Vi vet at det finnes hundretusender av små tunneler og uthuler under norsk jord — de ble skapt da smeltevann fra istiden skar seg med kraft gjennom kalkstein og sandstein. Noen av disse hulene var hjem for mennesker og dyr tidlig i steinalderen. Kristiansand og Stavanger ble bygget på steder hvor istid-erosjon hadde skapt naturlige hamner og beskyttede fjorder.

I dag fortsetter istidenes påvirkning å forme oss på dypeste vis. Norges viktigste vannkraftressurser finnes i V-formete daler som breiene gradvis formet. Jordsmonnet som matfar vår nasjon på og som tillater landbruk, er primært morene og støv som isbreen la igjen som en gave. Vi lever ordrett på istid-arven, dag inn og dag ut.

Hva hvis en ny istid kommer?

Vitenskapelig sett er det ikke Norges umiddelbare bekymring eller realistisk frykt — neste naturlig istid ville kommet sannsynligvis ikke på tusenvis av år eller langt senere, og menneskeskapt global oppvarming og drivhusgasser motvirker nå den naturlige syklusen. Men hvis en istid skulle kommet for 15.000 år siden heller enn å slutte, ville Dovre-kjeden igjen være dekket av kilometer av is, og Sognefjorden være helt glemt under kilometer tykke vann av is.

Det som imponerer mest, når jeg tenker på det, er ikke frykten for en ny istid — det er erkjennelsen av at vi lever i en isbre-museum av géologisk betydning. De dalene du ser når du kjører, de fjellene du besteiger og gleder deg over, de fjordene som tar pusten fra turister fra hele verden: de er alle kunstverkene av istid, hugget i stein av massiv kraft.

"Når jeg går i Jotunheimen eller padler på Sognefjorden, tenker jeg alltid: for bare 12.000 år siden var alt dette dekket av kilometer med is. Det gir meg en enorm respekt for naturens kraft og tiden."