Jazzens fem største improvisatorer

Jazz — musikken som oppfinner seg selv

Jazz er unikt blandt musikksjangre fordi den er bygget på improvisasjon. En jazzmusiker er ikke noen som følger noten perfekt — det er en somner som tar noten som utgangspunkt og bygger videre. Som forteller sin egen historie gjennom instrumentet.

Denne friheten gjør at hver konsert er unik. Samme sang kan utføres hundre ganger og høres helt annerledes ut hver gang. Det er musikk som lever og puster, som er ulikt hver gang.

Og det finnes noen musikere som var så gode på dette at de endrer hva jazz var. De går ned i historien som meister. Her er fem av dem.

1-2. Miles Davis og John Coltrane — trompet og tenorsaksofon

Miles Davis er kanskje den viktigste jazzmusikeren noen gang. Han skapte ikke bare be-bop, cool jazz og fusion — han endret musikkindustrien selv. Hver gang han ble kjedelig med sin egen stil, oppfant han noe helt nytt. Hans trompetlyd var som sorg og skjønnhet blandet på sammen.

John Coltrane var hans rivalmusiker — ikke som konkurrent, men som partner i et dansepartnerskap. Coltrane kunne spille så fort at det virket som om hans saksofon hadde oppnådd det uendelige. Hans søker etter 'the sound' blir set om det religiøst søket — fordi det var det for ham.

Sammen oppfant de den moderne jazzen. Og hver jazzmusiker som kommer etter dem, bygger på det de gjorde.

3. Duke Ellington — komponist og orkestralleder

Duke Ellington var ikke bare en musiker — han var et helt orkester i seg selv. Han komponerte musikk som også kunde improvisert, men som hadde struktur. Han var som en chef som gav sine musikerne ordet til å si hva de ville, men som orienterte dem innenfor rammen.

Ellington skrev flere tusen komposisjonene i løpet av sin livstid. Noen av dem, som 'Take the A Train' og 'Mood Indigo', har blitt jazzstandard. Men det som var genialt var ikke bare melodiene — det var hvordan han arrangerte dem for små orkestrer som kunne lytte og respondere til hverandre.

Tall og trender

Jazz oppsto i New Orleans på slutten av 1800-tallet, men det var ikke før 1920-tallet at det virkelig eksploderte. Siden da har det utviklet seg inn i dusinvis av subsjangre — fra swing til bebop, fra cool jazz til fusion, fra modal jazz til free jazz. Det er musikksjangeren som har størst indre variasjon og som fortsatt vokser.

4-5. Charlie Parker og Thelonious Monk — instrumentalister som endret alt

Charlie Parker var en saxofonist som kunne spille så fort at mennesker ikke ante at det var mulig. Han oppfant be-bop, som var en reaksjon mot swing-musikken som var blitt for tapp og kommersiell. Be-bop var svart musikk for svart folk — ikke for å danse, men for å lytte.

Thelonious Monk var pianist som skrev merkelige, utilstrekkelige sanger som plutselig blir vakre når du hører dem flere ganger. Han var som en maler som malte bare vith linjer, men som på en eller annen måte skapet det største bildet. Mange musikere mente Monk var galen — til de forsto at han var geni.

Sammen oppfant de et nytt jazzlysgrunn som er fortsatt dominanten i dag.

Fortsatt levende kunst

Jazz er ikke en død kunstart som vi ser på i museum. Det er fortsatt levende, fortsatt utviklande. Nye musikere inspires av Davis, Coltrane, Parker og Monk — men de bygger også videre. De tar det gamle som utgangspunkt og lager noe helt nytt.

Hvis du aldri har hørt jazz før, start med Miles Davis 'Kind of Blue' eller John Coltrane 'A Love Supreme'. Disse albumene endrer måten mennesker hører musik på. De er som inngangsportalen til en helt annen verden.

Og hvis du er musiker selv, er jazzenes større meister en evig inspirasjon — eksempler på hvordan kunst kan være både personlig og universelt på samme tid.