Slik er det å jobbe godt forbi 67

Pensjonisten som ikke gir seg

Terje Andersen skulle tatt seg fri for åtte år siden. I stedet sitter han fortsatt ved skrivepulten sin på kontoret på Ferner i Oslo, fire dager i uken, og jobber som jurist. Han er 75 år og har verken planer om å slutte eller interesse av å gjøre det. «Jeg kjeder meg når jeg er hjemme,» sier han med et leende.

Terje er langt fra alene. Siden 2015 har andelen personer over 67 år som er i arbeid økt med 65 prosent. I dag jobber nærmere en av fem pensjonister fortsatt — noen frivillig, andre av økonomisk nødvendighet. Historiene deres tegner et bilde av en arbeidsplass som endrer seg, og mennesker som ikke vil sendes på hylla bare fordi de har passert et vilkårlig årrstall.

Vi har møtt flere som jobber langt forbi pensjonsalderen for å forstå hva som driver dem, og hvordan arbeidsgivere håndterer det nye fenomenet.

Tall og trender

Sysselsettingsraten for personer over 67 år har eksplodert. I 2026 jobber 19,4 prosent av nordmenn over pensjonsalderen, opp fra 11,8 prosent i 2015.

De som velger å fortsette

Marianne Eriksen er 73 år og jobber som gjestforelesler ved Universitetet i Oslo. Hun underviser i medisin, sitt livs store interesse. Hun har økonomien sin på stell og kunne pensjonert seg for ti år siden, men det ville hun ikke. «Å stoppe ville vært som å legge fra seg livet mitt,» sier hun. «Min identitet er ikke atskilt fra jobb.»

"Jeg jobber fordi jeg elsker det. Men jeg ønsker ikke at andre skal tro at alle pensjonister må jobbe for å få økonomien til å gå rundt. Det er to helt ulike situasjoner."

Hvordan arbeidsgivere håndterer det

For arbeidsgivere representerer pensjonister som fortsetter å jobbe både muligheter og utfordringer. På plussiden får de erfaring, stabilitet og høyt engasjement. En pensjonist vil sjelden skifte jobb, koster mindre i opplæring, og har ofte et større nettverk.

Minussiden er at mange organisasjoner har kulturer som ikke er skapt for mangfold i alder. Lønnssystemer, karriereplaner og lederutviklingsprogrammer antar at alle jobber fra 25 til 67. Når noen jobber til 75, blir systemene strekket.

«Det handler ikke om diskriminering,» sier Knut Myhre, HR-sjef i en stor Oslo-bedrift. «Det handler om at vi må tenke nytt om hva fleksibilitet betyr. En 72-åring som jobber 60 prosent kan gi like mye verdi som en 40-åring som jobber 100 prosent.»

Helsa og energien må være der

Det er en sterk korrelasjon mellom helse og evnen til å jobbe etter 67. De som jobber, rapporterer generelt bedre helse, mindre depresjon og større kognitiv vitalitet enn pensjonister som ikke jobber. Men kausaliteten er uklar — jobber de fordi de er friske, eller blir de friskere av å jobbe?

Både og, ifølge forsker Unni Holm ved Nasjonalt institutt for aldring og helse. «Arbeid gir struktur, sosial kontakt og mental stimulering. Disse tingene forebygger kognitiv nedgang. Men du må være heil nok til å jobbe for at dette skal fungere.»

Hun understreker at ikke alle bør eller kan jobbe etter pensjonering. «For noen er det beste for helsen å slutte helt. Det viktigste er at mennesker får velge, og at samfunnet respekterer begge valgene.»

En ny normal i vente

Om få år vil det ikke være uvanlig å ha kolleger i både 60erne og 70erne på samme arbeidsplass. Mange bedrifter er ennå ikke forberedt på dette. Leder- og HR-praksis må moderniseres, og kulturen må omfavne at mennesker har ulike forhold til pensjoniering.

For Terje Andersen fra Oslo er det enkelt: Han jobber fordi han elsker det, og han stopper når det ikke er gøy lenger. Så langt har det ikke skjedd — og han vet ikke når det skal skje. «Kanskje aldri,» sier han, og fortsetter med en papirstabel som krever hans juridiske blikk.