Slik er det å være journalist under press

Et møte med virkeligheten

Kl. 08:15 på en tirsdag formiddag sitter journalist Ina Støa på redaksjonen med to kaffekrus og en liste over kilder som skal kontaktes. Hun jobber for nyhetsredaksjonen ved en stor nettavis, og hennes oppgave er å dekke politikk, næringsliv og sosiale temaer. I dag skal hun skrive om en konkurs som har rystet byen.

Men det er ikke bare å skrive. I 2026 betyr det å verfisere, kryssjekke, motbevise løgner på sosiale medier, og takle kritikere som mener hun er partisk. Pressefriheten handler like mye om å være presis og etisk som om å kunne skrive.

kilder som trekker seg

Først ringer Støa til kilder som jobber innen konkursselskapet. Hun har forsøkt tre ganger den siste uka, men mange trekker seg. 'Folk er mer redde nå,' forklarer hun. 'De frykter at alt de sier blir brukt mot dem på sosiale medier. Så selvfølgelig blir jeg færre kilder - og det gjør at jeg kan skrive mindre nyansert.'

Det er en utfordring som journalister i hele Europa møter. kilder - både offentlig og privat - holder seg tilbake. Og det svekker muligheten for faktabasert journalistikk.

Morgenen: Fakta-sjekking

Mellom 09:00 og 11:30 gjør Støa det som kanskje er hennes viktigste jobb: hun faktasjekker alle påstander som skal i artikkelen. Hun sjekker kilder, leser rapporter, snakker med eksperter. En påstand om lønnskutt blir verifisert gjennom åpne kilder. En kritikk av administrasjonen verifiseres gjennom dokumenter hun har fått tilgang til.

Hun bruker mer tid på dette enn på selve skrivingen. Det er bevisst. For hver gang hun publiserer noe som ikke kan verifiseres, eller som viser seg å være feil, svekker det hennes og mediehuset sitt rykte.

Tall og trender

Pressefriheten i Norge endrer seg. Det sees både i antall kilder som trekker seg og i måten journalist jobber på.

Ettermiddag: Sosiale medier og kritikere

Kl. 14:00 publiserer Støa sin artikkel. Innen 20 minutter er det 150 kommentarer på Twitter (nå X). Noen er konstruktive. Mange er aggressive. Folk anklager henne for partiskhet, løgneri, og 'mainstream media-propaganda'. Noen kilder utslynger sterke ord om hennes integritet.

Støa leser mange av disse, men ikke alle. Hun har lært seg hvor grensen går mellom legitim kritikk hun skal ta alvorlig, og personangrep hun best ignorerer. Men det krever mentalt arbeid hver dag.

Pressefriheten fra innsiden

Sent på kvelden sitter Støa igjen og tenker på dagen. Hun har gjort jobben sin - verifisert, vært etisk, skrevet nyansert, og publisert. Men hun er sliten på en måte som journalister ikke var for 15 år siden. Det handler ikke lenger bare om å finne sannheten og skrive den. Det handler om å forsvare det faktiske arbeidet mot en fiendtlig informasjonskrieg.

Hun tror fortsatt på pressefrihetens betydning. Men hun vet at friheten trues ikke bare av sensur, men av kilder som trekker seg, av lesere som mister tro på mediene, og av at journalisten selv blir så sliten at hun gir opp eller snevrer seg inn.

"Pressefrihet handler ikke bare om at vi får lov til å skrive. Det handler om at kilder tør å snakke, at lesere tror på oss, og at vi journalister orker å gjøre jobben riktig."