Kajakk på strie elver — Slik er det å padla

Jeg sa ja til noe jeg ikke skjønte

«Vil du kajakke på Sjøa i Trøndelag?» spurte vennen min en fredag ettermiddag. Jeg hadde aldri gjort det før. Jeg er ikke særlig atletisk. Jeg blir svimmel av båter. Men det var sommer, det var vakker vær, og dypest sett var jeg lei av å sitte innendørs. Så jeg sa ja. Tre dager senere satt jeg i en kajakk som aldri skulle styres ordentlig igjen den dagen.

En times opplæring fra en mann som het Svein

Svein var vår guide. Han hadde padla Sjøa siden 1997 og kjente hver stein, hver kurv i elven. Han begynte med det nødvendigste: «Sånn holder du padlen. Sånn sitter du. Og hvis du velter — og du kommer til å velter — så gjør du sånn.» Vi sto alle fem på stranden mens Svein demonstrerte hva som skjer når kajakken legger seg over. Jeg så ham ligge under vann noen sekunder før han presset kajakken rundt og var oppe igjen. Det så ikke så farlig ut når Svein gjorde det. Da var jeg ikke Svein.

Tall og trender

Du er ikke i kontroll på elven

Det første jeg skjønte da jeg satt i kajakken og padlene låy i vannet, var at jeg ikke var i kontroll. Strømningen i Sjøa var ikke så kraftig den dagen — det var klassifisert som klasse 2, som betyr «moderat» — men «moderat» for en elv betyr ikke det samme som «moderat» for meg. Kajakken drev med elven, ikke mot den. Jeg kunne roere og padla til jeg ble blå i ansiktet, men hvis elven ville at jeg skulle sving til venstre, så svinga jeg til venstre. Det var en merkelig følelse. Det var som å gi opp kontrollen — men ikke på en dårlig måte. Det var som å slutte å kjempe og bare bli med på dansen.

"Når du først slutter å kjempe mot elven, blir det plutselig saktere og vakrere."

Et par timer som føltes som en dag

Vi padla i circa tre timer, med pauser for å snø og drikke vann. Vi så ut over lønn skogene som strekker seg på båe sider av Sjøa. Vi så hjort som drakk fra bredden. Vi hørte fugler som jeg aldri hadde hørt før. En gang var det en stryk fremfor oss — ikke så stor som en «rask», men stor nok at Svein organiserte oss og viste oss hvor vi skulle sette padlen for å navigere det. Da vi kom ut på den andre siden, skrek alle av lykke. Jeg realiserte at jeg ikke hadde tenkt på noe annet enn å sitte i balanse og padla i tre timer. Ikke jobb, ikke telefonen, ikke planen for kvelden. Bare meg, padlen, og elven.

Jeg skal kajakke igjen

Da vi kom til enden av turen, hjalp Svein oss opp på stranden. Mine armer var slitne, min baken gjorde vondt, og jeg var kommet et sted jeg aldri hadde kommet før. Ikke geografisk — vi hadde bare padla 15 kilometer — men mentalt. Jeg hadde gjort noe jeg ikke trodde jeg kunne gjøre. Jeg hadde gitt meg over til noe større enn meg selv. Og når Svein spurte «vil dere igjen?», var svaret alle ja — ikke fordi det var lett, men fordi det var virkelig.