Den kalde krigen testet på film - hvor nøyaktig er historien?

Når filmen skriver historiebokens sluttsedler

For de fleste mennesker kommer kunnskapen om den kalde krigen ikke fra lærebøker, men fra filmer. Dr. Strangelove, Jäger's Game, Bridge of Spies, Tinker Tailor Soldier Spy - disse filmene har formet hvordan vi tror den kalde krigen var. Men en sentral spørsmål dukker opp: hvor nøyaktig er disse filmene egentlig? Filmskapere må gjøre valg. De må gjøre lange møter til spenningsfylte scener. De må kut inn i karakterenes indre liv på måter arkiver og dokumenter ikke tillater.

Det er ikke nødvendigvis løgn. Det er dramatisering. Det er valg. Og når man gjør disse valgene, risikerer man å bygge en verden der det som er spennende på lerretet blir tatt for sannhet i virkeligheten. Vi har gransket de mest kjente filmene om den kalde krigen og sammenliknet dem med faktiske historiske kilder, for å se hva som stemmer og hva som ikke gjør det.

Dr. Strangelove - mørk satire som faktisk var mindre dystopisk enn virkeligheten

Stanley Kubricks Dr. Strangelove fra 1964 er en absurdistisk komedie om det som kunne ha gått galt under den kalde krigen. Filmen handler om et amerikanske bombefly som ikke kan stanses, og presidenten må snakke med Sovjetlederen mens han prøver å stoppe verden fra å gå under. Hva som er fantastisk ved denne filmen, er at mye av det som skjer faktisk var mindre absurd enn virkeligheten. Amerikanske militærer planla faktisk strategier som virket helt gale. En pilot var faktisk blitt sendt av gårde med atomvåpen som ikke skulle falle ned.

Når du sammenligner filmen med faktiske hendelser, blir det klart at Kubrick sine scenekrivere var mer optimistisk enn de mente å være. Systemer som skulle ha stoppet den katastrofale feilen fungerte ikke som planlagt. Mennesker gjorde dumme beslutninger. Filmen handler egentlig om hvor lite det skulle til for at hele verden skulle gå under. Og det som er skremmende, er at det var nesten sant. Det manglet bare små feilvurderinger.

Bridge of Spies - spenning når virkeligheten allerede var spenning nok

Steven Spielbergs Bridge of Spies (2015) handler om en amerikansk jurist som må forhandle fangeutveksling under den kalde krigen. Filmen er basert på en faktisk hendelse - bytte av spion Francis Gary Powers mot sovjet spion Rudolf Abel. Og her finner vi interessant noe: selv om filmen er nøyaktig i sine hovedtrekk, blir den rett og slett ikke like dramatisk som virkeligheten var. De faktiske forhandlingene innebar politisk risiko, personlig fare, og hele tiden usikkerhet om hva som ville skje hvis det gikk galt.

Filmen gjør sitt beste for å gjenskape spenningen, men det som filmen gjør veldig bra, er å vise hvordan vanlige mennesker ble kastet inn i spill de ikke helt forstod. En advokat uten spionasjeerfaring må plutselig manøvrere mellom verdensmakter. Det var sånn det faktisk var. Mange mennesker som ble viktige under den kalde krigen, var ikke født til det - de ble tatt av situasjonen.

Tall og trender

"Filmer lager legender, ikke dokumenter"

"En film om den kalde krigen handler på en måte aldri bare om den kalde krigen. Den handler om hva vi tror vi burde vite, og hva vi tror gjorde verden værre eller bedre. Filmen blir et speil for tiden den lages i, like mye som for tiden den skildrer."

Tinker Tailor Soldier Spy - når virkeligheten er for kompleks for film

Tomas Alfredson sitt Tinker Tailor Soldier Spy (2011) handler om en britisk spionsjef som jakter på en dobbelt agent inne i det britiske spionasjebyrået. Filmen er basert på John le Carrés klassiske roman, som igjen var basert på faktiske hendelser - den faktiske brenningen av britisk etterforskningstjeneste da det ble oppdaget at det var en sovjet agent inne i organisasjonen.

Det fascinerende her er at selv en fiksjon basert på faktiske hendelser ikke helt klarer å gjøre historien rettferdig. For den virkelige historien var ikke bare en mann som var agent - det var et helt system som var kompromittert, det var mennesker som ikke visste hvem de kunne stole på, og det var mekanismer som ikke fungerte slik de skulle. En film må forenkle. En film må fokusere. Og når det gjøres, blir noen detaljer streket eller utelatt. Og nettopp disse detaljene kan være det som gjør historien virkelig interessant.