Øst mot vest: Den kalde krigens påvirkning på verden

Når verden delte seg i to

Den kalde krigen var ingen ordinær krig. Det var ingen store slag, ingen invasjoner på fronten—i stedet var det psykologisk terror, armaproduksjon i rekordfart, og konstant frykt for atomkrig. Rett etter at Nazi-Tyskland falt i 1945, oppløste alliansen mellom USA og Sovjetunionen seg. De to landene kunne ikke være mer ulike: USA representerte kapitalism og demokrati, Sovjetunionen representerte kommunisme og diktatur. Begge ville påvirke verden til sitt eget image, og de næste 45 årene var en global strekk av makt. Dette kom ikke til å ende med utligning eller forhandlinger—det endte da Sovjetunionen kollapset under egen vekt.

Tall og trender

Omfattende tall fra den kalde krigens periode.

Kapitalism versus kommunisme

USA sin modell var basert på fritt marked og individuell frihet. Borgere kunne starte egne bedrifter, velge sitt eget arbeid, og konsumere det de ønsket—så lenge de betalte skatter og fulgte lovene. Sovjetunionen sin modell var basert på sentral planlegging. Staten kontrolerte alle fabrikker og ressurser. Teoretisk skulle alt fordeles likt, men i praksis oppsto en privilegert elitegruppe av kommunist-ledere som levde i lukus mens vanlige folk manglet mat. Disse to modellene kunne ikke koeksistere fredelig. USA fryktet at kommunisme ville spre seg verden rundt; Sovjetunionen fryktet at kapitalism ville undergrave deres kontroll. Begge sider brukte propaganda, spioner, og lokal-styrker for å påvirke andre land.

"Den kalde krigen var en ideologisk strid som aldri kunne løses gjennom diskusjon—bare gjennom tidsforbruk."

Arvekriger rundt hele verden

Den kalde krigen manifesterte seg ikke bare som en strekk mellom supermagter, men som hundrevis av små konflikter rundt om i verden. Korea delte seg ved 38. breddegrad—nord kommunistisk, sør kapitalistisk. Vietnam ble delt på samme måte. Afghanistan ble invadert av Sovjet (og USA støttet motstandsgrupper). Afrika og Latin-Amerika ble slagmark for proxy-kriger. I hvert land valgte USA eller Sovjet side, og gaven deres valgte etter hvert hvem som skulle styre. Antallet dødsfall i disse proxy-krigende kan aldri telles nøyaktig, men hundrevis av millioner mennesker var påvirket av splittingene som den kalde krigen forårsaket.

Når verden var ett minutt unna ødeleggelse

Den største trusselen var kjernefysiske våpen. USA hadde den første atombomben (brukt på Japan), men Sovietunionen oppnådde sin egen på 1949. Plutselig kunne begge sider destruere verden flere ganger over. Denne situasjonen kalltes Mutually Assured Destruction (MAD)—hvis en side angrep, ville den andre kunne imot-angripe før den første hadde tid til å feire. Derfor var det en grusom, grottenisk fred: ingen durst angripe fordi det ville ende i apokalypse for alle. Den nærmeste verden kom til faktisk atomkrig var under Cuba-krisen i 1962, da Sovietunionen plasserte misiler på Cuba, nærmest nese-til-nese med USA. For fem minutter var verden bokstavelig talt på kanten av atomkrig før begge sider trakk seg tilbake.

Da muren falt

Den kalde krigen endte ikke med en stor eksplosjon, men med stillheten av et kollaps. Sovietunionen strevde under sin egne byrde: militærutgifter som gjorde det umulig å fø befolkningen, byråkratisk ineffektivitet, og en leder (Mikhail Gorbachev) som faktisk trodde på reformer. I 1989 falt Berlinermuren—symbolet på den kalde krigens splittelse. I 1991 kollapset Sovietunionen selv. En epoke var over. Verden var nå unipolar, med USA som den eneste gjenværende supermakt. Mange håpet på en ny verdensorden av fred, men de kommende år viste at freden var mer komplisert enn antatt.