Den kalde krigen på TV — verdt å se?

Spionasje som soapopera — og sånn var det egentlig

Er det virkelig gøy å se en FBI-agent som er kommunist og jobber for Sovjet, mens han elsker sin amerikanske hustru som ikke vet noe? Ja, det er det. «The Americans» er en av disse seriene som har gjort at historien — eller rettere sagt, spionasjen under den kalde krigen — plutselig blir tilgjengelig for folk som ikke leser arkiv. Serien løper fra 1981 til 1989, altså under Reagan og slutten av Sovjet under Mikhail Gorbatsjov. Den handler om to sovjet-spioner som utgiCatalogr seg for å være ett amerikanske ekteparet i Virginia, og om hvordan de opererer, hvilke moralske valg de gjør, og hva som skjer når identitetene deres trues.

Men hvor nøyaktig er det egentlig? Vi har sett seriene, gjennomgått historien, og sammenligner: hva er sant, hva er dramatisert, og hva er bare oppfunnet for å gjøre serien gøy?

Det som er sant: spionasjen var reell og brutal

Den kalde krigen var ikke kald for alle. For spionene var den svært varm. Både USA og Sovjet drev massivt spionasje i hverandres land — både CAIA og FBI kjempt med KGB og GRU (Russlands militær-etterretningsteninst). Ekte sovjet-spioner ble innsluset i amerikanske byer, de antok falske identiteter, og de samlet informasjon om militær-, teknologi-, og politik. Ekte amerikanere ble innsluset i Moskva og Leningrad. Og ja, noen av dem giftet seg med mennesker de møtte på sitt nye hjemsted — hvilket skapte genuin moral forvirring. En spion kan ikke si til sin eller hennes ektefelle: «Forresten, jeg jobber for en fremmed etteretningsorgan.» Så ja, det var mennesker som levde doble liv på denne måten.

Det som er dramatisert — for spenningen sin skyld

TV-serien forsterker dramatikken. I virkeligheten bruker spionene MERK tid på å sitte på kafeer, drikke kaffe, og ha små samtaler med kontakter — ikke på å drepe mennesker, stjele hemmeligheter fra bygninger, eller undgå politiet med motorsykkler. «The Americans» gjør at sniktinger blir krigling, og små møter blir episodiske climaxer. Det funker for TV, men det er ikke sannhetsgetro for hvordan virkelig spionasje fungerer.

Også tidsaspektet blir byttet. I serien oppstår det konflikter og løsninger innen timen (eller episoden). I virkeligheten kunne en spionasjeopperasjon ta måneder eller år. Og karakterenes emosjonelle arkvekting blir dramatisert: TV-serien gjør at alle nesten alltid vet at noe dårlig skal skje, mens i virkeligheten var spionene ofte på samme kjølvann som andre mennesker — de visste ikke alltid hva som ville skje.

Tall og trender

Serier om den kalde krigen har blitt populær kulturelt medium for å forstå historieoppiode som er 30+ år gammel.

Verdt å se — men ikke som historieleksjonsbok

«The Americans» er en utmerket TV-serie. Den er tett, spennende, og får deg til å interessere deg for historien. Skuespillerne er fantastiske (Matthew Rhys og Keri Russell) — de får deg til å sympatisere med mennesker som du egentlig «burde» mislikt — spioner som handler for en diktaturstat. Det er god dramaturgi.

Men hvis du ønsker å lære om historien, anbefaler jeg å gjøre det sammen med annen lesning. Serien er underholdning først og historie annen. Det er det som gjør den god. Og det er det som gjør at du ikke bør stole på den som eneste kilde til forståelse av den kalde krigen. Se serien for spenninga. Les en bok for sannheten.

Skal jeg se den eller ikke?

Ja, du bør se «The Americans». Det er god underholdning, det gjør deg interessert i den kalde krigen (som er interessant), og det er en serie som folk snakker om. Bare husk: det er fiksjon. Virkelig spionasje var mindre actionfull, mer byråkratisk, og ofte mer trist enn serien viser. Men serien fanger noe sant: at mennesker som jobber for staten, å oppofre sitt eget liv for ideologi, og at doble liv ødelegger mennesker. Det er sant. Og det gjør serien verdt å se.

"Serier som The Americans gjør at historia blir levende. Det er det som gjør meg glad — selv om det ikke er hundre prosent presist."