Kald krig: Slik levde vi med atombomben

En verden på randen av katastrofe

Etter annen verdenskrig så verden seg i møte med en ny fare: To supermakter – USA og Sovjetunionen – som hver kontrollerte tusenvis av atomvåpen. Begge kunne på sekunder ødelegge sivilisasjonen.

Perioden fra 1945 til 1991 kalles kaldkrigen fordi det ikke var direkte væpnet konflikt mellom supermaktene, men snarere en takt-og-kyss-måte av spionasje, ideologisk propagandakamp, og militær oppbygging.

For mennesker som levde gjennom dette, var det en stadig underliggende angst for at verden kunne ende når som helst. Skoler gjennomførte atom-drilløving, og mennesker bygde kjellerbunkers på sine egne steder.

Tall og trender

Atomvåpen under kaldkrigen

Atomfrykren som preget kulturen

Atombomben ble et kulturelt obsesjon i 1950- og 60-tallet. Science-fiction-litteratur var fullt av apokalyptiske scenarier, filmene viste ødeleggelsen fra atomkrig, og musikken reflekterte en dyp uro for framtiden. I skoler lærte barn om 'duck and cover' – en illusjon om beskyttelse som folk visste ikke ville hjelpe.

"Det var en slags kollektiv uro som vi bærte. Vi visste ikke når det kunne skje, eller hvor. Det var som å leve under et sverd som hang på en hestehår."

Kubakrisen: Den nærmeste punkt

I oktober 1962 kom verden til sitt nærmeste punkt til atomkrig. USA oppdaget at Sovietunionen installerte atomraketter på Cuba, bare 140 kilometer fra Florida. Amerikanske militærledere anbefalte et angrep.

President John F. Kennedy valgte i stedet en 'naval blockade' – han omringet Cuba for å stoppe sovietiske skip fra å bringes mer utstyr. I 13 dager varte spenningen mens verdens ledere forhandlet.

Til slutt trakk Sovjet seg tilbake og fjernet rakettene. Verden pustet lettere – knapt. Krisen viste hvor farlig og uforutsigbar situasjonen var.

Kapprustningen: Mer og mer våpen

Gjennom hele kaldkrigen skjedde det som kalles en 'arms race' – hver superrmakt bygget flere atomvåpen for å sikre at de skulle være så sterke at angrepet ville være gjensidig ødeleggende. Dette kaltes 'mutually assured destruction' eller MAD.

MAD-doktrinen var både absurd og funksjonelt: hvis begge parter kunne ødelegge hverandre fullt ut, ville ingen våge å angripe. Paradokset var at det måtte være nok våpen til å utrydde verden mange ganger over for at det skulle fungere.

Kapprusningen drenerte økonomiene på begge sider. I USA brukte man billioner på militærutstyr, og i Sovjet førte det samme militære utgiftsbyrden til økonomisk kollaps.

Hverdagslivet under kaldkrigen

For vanlige mennesker betød kaldkrigen at de måtte forberede seg på atomkrig. Familier bygget atomic shelters i kjellerne, fullt av mat og vann. Skoleoppvisninger lærte barn hva som skulle gjøres hvis et atomvåpen eksploderte.

Samtidig oppsto det håp og cultural resistance. Fredsbevegelsen, anti-krigsprotestene på 1960- og 70-tallet, og musikken av artister som John Lennon uttrykte en dypødd lengsel etter fred.

Det er vanskelig å forestille seg i dag, men mennesker som levde gjennom kaldkrigen bar med seg en dyp frykt for at verden kunne ende på grunn av noen politikers urimelig avgjørelse eller en teknisk feil i atom-systemet.