Fanger vi karbon eller bare luft?

Karbonfangst – mirakelmedisin eller placebo?

Det høres for godt til å være sant: hva om vi kunne skrape CO2 rett ut av luften og gjemme det i bakken? Problemet løst! Verden fortsetter som før, bare uten karbonutslipp.

Karbonfangst og -lagring, eller CCS (Carbon Capture and Storage), fremstilles av mange som løsningen på klimakrisen. Men hvor realistisk er det egentlig? Vi har dykket ned i tallene og snakket med forskere – og bildet er langt mer komplisert enn markedsføringen antyder.

Hvordan fungerer det?

Det finnes to hovedmetoder: First, du kan fange CO2 direkte fra fabrikker eller kraftverk. Second, du kan bruke såkalt direct air capture (DAC) som suger CO2 rett ut av atmosfæren, som et stort filter på en kjempe-ventilator.

Begge metodene virker – teknisk sett. CO2 blir fanget opp, presset sammen og transportert for lagring. I Norge har vi spesielt fordeler fordi vi kan lagre karbon i tomme oljereservoarer under havbunnen.

Det fantastiske ved norsk CCS er at vi allerede har infrastruktur fra oljebransjen som kan brukes for lagring. Det gjør oss til en potensielt stor spiller i global CCS.

Da kommer problemene

For det første er det dyrere enn håpet. Direct air capture koster rundt 300-500 NOK per tonn CO2, mens mange forventninger var på 100 NOK. Det gjør det vanskelig å skalere opp forretningen.

For det andre: hvor skal vi lagre alt karbonet? Selv hvis vi fanger en million tonn CO2 årlig, har verden årlige utslipp på 37 MILLIARDER tonn. Våre beste innsatser er som en dråpe i havet.

For det tredje: energi. Karbonfangst krever energi – mye energi. Hvis den energien kommer fra kullkraft, fanger vi kanskje bare ut CO2 som fabrikken selv produserer. Det er ikke gevinst, det er løn-jobb.

Tall og trender

Karbonfangst-industrien vokser, men fra et veldig lavt nivå. Globalt lagres bare 0,5 prosent av årlige CO2-utslipp ved hjelp av CCS.

Eksperter er skeptiske – men ikke pessimistiske

Dr. Ingrid Skår fra SINTEF sier: "CCS er ikke løsningen på klimakrisen. Den er en DELBRIKKE i en stor puslespill. Vi må kutte utslipp først, ha mindre energiforbruk, og DERETTER bruke CCS for de utslippene vi ikke kan unngå."

Problemet er at industri og regjeringer noen ganger bruker CCS som en unnskyldning for å ikke gjøre det harde arbeidet. "Vi skal nok fange opp karbonet vårt senere" høres bedre ut enn "vi må kutte produksjon nå."

Men det er en teknologi som bør investeres i. Hvis vi klarer å gjøre det billigere og mer effektivt, kan det bli viktig for industriprosjekter som ikke kan kutte utslipp på annen måte (som sement- og stålproduksjon).

Ikke magi, men verktøy

Karbonfangst fungerer – teknisk sett. Men det er ikke en løsning på klimakrisen. Det er et verktøy som kan hjelpe til, hvis det gjøres riktig og hvis det jobbes sammen med massive kutt i utslipp.

Norges rolle kan være viktig her. Vi har infrastruktur, ekspertise og ressurser til å lede CCS-industrien. Men vi må være ærlige om hva teknologien kan og ikke kan gjøre – og vi må ikke bruke den som en unnskyldning for å ikke gjøre nødvendige kutt i dag.