Karbonnøytral eller netto null: hvilket mål er realistisk?

Målet eller strategien? Eller begge?

I klimadebatten møter vi stadig to ulike mål som gjerne blandes: karbonnøytralitet og netto null. Virksomheter spør seg hva som er det «riktige» målet, men spørsmålet er minst like mye om strategi som målfastsetting. Hva betyr disse målene egentlig, og hvorfor velger ulike bedrifter ulike ruter?

Det finnes ikke ett korrekt svar, men heller et spektrum av muligheter avhengig av industri, marked og tidshorisonter. Jeg ser bedrifter som sier de er karbonnøytrale, mens andre satser fullt og helt på netto null. Forskjellen er mer vesentlig enn det første blikk antyder.

Karbonnøytralitet: Det praktiske målet

Karbonnøytralitet betyr at en bedrift eller industri eliminerer eller kompenserer for sine CO2-utslipp gjennom egen innsats og karbon-offsets. En bedrift som investerer i vedvarende energi, effektiviseringer og kjøper kulstoffgodtgjørelser på markedet, kan bli karbonnøytral. Det er det som gjør det attraktivt for industrien.

Karbonnøytralitetsmålet innebærer at man kan bruke markedsmekanismer – kjøp av kullstedikaler som bevarer skoger eller finansierer fornybar energi et annet sted – for å oppveie egne utslipp. Dette gjør målet lettere oppnåelig i praksis, og det tiltrekker seg dermed mange bedrifter. Kritikken er at det kan muliggjøre såkalt «carbon greenwashing».

Netto null: Det ambisiøse målet

Netto null er strengere. Det betyr at en bedrift eller sektor må fjerne faktiske CO2-utslipp, ikke bare kompensere for dem. Dette krever fundamentale endringer i teknologi, produksjonsprosesser og energikilde. For en stålprodusent betyr netto null grønnstål, ikke veksling av kultstoffgodtgjørelser.

Netto null krever langsiktige og dype investeringer i ny teknologi – og det er her utsagnet ligger. Mens karbonnøytralitet kan oppnås med relativt kortsiktig innsats og markeds-ordninger, krever netto null at en industri omformes strukturelt. For mange bedrifter virker det så ambisiøst at det knapt virker oppnåelig med dagens teknologi og finansieringsmuligheter.

Tall og trender

Industriens valg mellom målene reflekteres i deres faktiske investeringer og ambisjoner.

Fra industri og miljøsektor

Både en industrilederi og en miljøaktivist kommenterer kompleksiteten i målfastsettingen.

"Vi valgte netto null fordi det tvinger oss til å tenke annerledes om produksjon og teknologi på lang sikt. Karbonnøytral virket som en midlertidig løsning. For industrien må det være ett klart signal om transformasjonen."

Hva skal norsk industri velge?

For mange industrisektor finnes det ikke ett entydig svar. En bedrift som kan oppnå karbonnøytralitet raskt gjennom energi-effektiviseringer og fornybar energi, kan med fordel ta det målet først, deretter jobbe mot netto null over lengre tid. En annen bedrift der produksjonsprosessen er karbonintensiv, må kanskje stakere løpet mot netto null fra dag en.

Regjeringens arbeid med nasjonale klimamål bør klargjøre hva som forventes fra industrien. Hvis målet er netto null for hele økonomien innen 2050, må det være tydelig fra politisk hold. Bedriftene trenger prediktabilitet og langsiktige rammer for å gjøre investeringer på miliarder kroner. Uten det vil mange fortsette å velge kortiktige karbonnøytral-løsninger som ikke løser klimoproblemet på sikt.