Mitt liv som katteeier — kjærlighet og kaos

Møtet med Milo

Det var en grå oktober-dag da jeg så ansiktet hans i katthuset. En grå tabby-katt, fire år gammel, sideveis øyne som stirret rett gjennom meg. Eieren sa han var «litt vanskelig». Han var da fra før adoptert ut tre ganger. Tre ganger! Jeg burde visst bedre.

Men det finnes en grunn til at folk som ikke har katter sier «jeg er en hundebruker» med overbevisning. Vi som har katter, vet at vi ikke valgte katten — katten valgte oss. Og katten bestemte at jeg var den rette personen. Jeg hadde ingen sjanse.

Tre år senere sitter Milo på stolen min mens jeg prøver å jobbe. Han er ikke interessert i at jeg skal være produktiv. Han er interessert i at jeg skal kle meg selv som en levende pute og finne fred med det faktum.

Katteliv er uforutsigbar

Den første uken med Milo var jeg overbevist om at noe var galt med ham. Han sov 20 timer om dagen. Jeg googlet febrilsk «er katten min syk». Det viste seg at normale katter sover omtrent sånn. Jeg hadde ingen anelse. Jeg hadde bare en katt nå.

Deretter lærte jeg at katter opererer på et helt eget regelverk. De skjønner ikke «nei». De viser kjærlighet ved å bite fingrene dine mens de purrer. De vil drikke vann fra deg kokende vann fra kjelen mens de ser helt likegyldig på en skål friskt vann som du nettopp fylte.

Og da jeg endelig trodde jeg hadde vant meg til å finne litteraturen hans på sofaen min, begynte han å hoppe rett inn i klodesekken min. Inne i sekken. Mens jeg pakket. Hver eneste gang. Han var så pleased med seg selv.

Det er ikke billig å være katteeier

Jeg trodde første året ville være dyrt — veterinær, vaksinering, mat, søppelkasse og kattesand. Jeg reserverte 2000 kroner. Jeg trenger å reservere tre ganger så mye. Og det er ikke inkludert de uventede utgiftene. Som da Milo bestemte seg for å spise en elastikk. (Han var fin igjen, bare kostbar.)

I dag spøker jeg med at Milo har en bedre forsikring enn meg. Men sannheten er at katter blir som familiemedlemmer, og da blir det ikke noe valg når det kommer til veterinæregninger.

Ifølge Dyrenes Vern bruker gjennomsnittlige norske katteeiere 12.000 til 15.000 kroner årlig på katten sin. Det er ikke lite, men det er også mindre enn en veldig dårlig kaffedrukk-habit.

Tall og trender

Katter er en sentral del av norsk husholdskultur. Her er tallene som viser hvor utbredt kattemøllet er:

En katt er god for deg

Her kommer det positive budskapet: forskning viser at kattehold er bra for helsen. Katten din reduserer stressnivået ditt, senker blodtrykket, og gir deg en grunn til å komme hjem hver dag. Selv om katten din bare vil ha deg fordi du er den som åpner konservene.

Jeg har aldri vært mer på hjemmekontoret enn etter jeg fikk Milo. Ikke fordi jeg elsker jobben min, men fordi han ville bli sint hvis jeg forlot. Og angsten hans er mer påtrengende enn alle deadlineene mine.

Min psykolog kaller det grensehelse. Jeg kaller det å ha en katt. Vi endte opp med samme resultat: jeg er hjemme, jeg er roligere, og jeg ler daglig på katten min.

Og jeg ville ikke byttet det for noe

Hvis du leser dette og vurderer katt, bør du vite: du kommer ikke til å være den som bestemmer. Katten vil bestemme. Du blir bare den glade mottakeren av denne avgjørelsen. Du vil også bli den personen som setter seg selv på listen for dyrevern-kontrolløren — for noen vil tro du mishandler katten din fordi hun ligger der og stirrer dødeligt mens du lager mat.

Men du kommer også til å vekkes av en purring liten kropp som bestemte at 04:30 var bedre tid å være sammen. Du kommer til å spøke med at katten din bruker mer tid på yoga enn du gjør. Du kommer til å sende nok kattbilder til vennene dine til at de begynner å ignorere meldingene dine.

Og du kommer til å elske hver sekund av det. Så ja — få deg en katt. Men vær forberedt. Milo venter ikke på at du skal være klar.