Slik er det å være kjønnsovergripende far

Fedre som velger annerledes

Erik tok ett år hjemme med sin nyfødte datter mens hans partner returnerte til sitt konsulentjobb. Det var ikke planlagt—de så bare at økonomien fungerte best sånn. Nå, fem år senere, sier han at det var best beslutningen de gjorde. Hans relasjon til datteren er uvanlig nær, og han har lært uendelig mye om tålmodighet og kjærlighet.

Flere norske fedre gjør lignende valg. De prioriterer å være tilstede i barna sine liv, selv når det bryter med tradisjonelle kjønnsroller. De møter både forståelse og skepsisme—fra familie, venner og samfunn.

Tall og trender

Statistikken viser at kjønnsroller er i endring, men endringen er langsommere enn en skulle tro.

Forsker om kjønnsroller

Lars Tønnesen ved Universitetet i Oslo forsker på hvordan kjønnskoder påvirker familieliv.

"Når fedre tar ansvar for husarbeid og barnepass, endrer det familiedynamikken på dype nivåer. Barna får se at menn og kvinner kan gjøre det samme, og det påvirker deres egen identitetsutvikling."

Motstand og utfordringer

Anders måtte høre fra sin fars side at han «ikke var kjempemaskulin» fordi han likte å lage mat til barna. Hans kollegaer gjorde noen kommentarer om at han «ikke var seriøs» om karrieren fordi han tok papapermisjon. Disse små, og noen ganger større, signaler fra omgivelsene skapte gjentatte kamper.

Selv der det ikke kommer eksplisitt motstand, er det stille forventninger. En mann som ikke arbeider fulltid blir ofte sett på som om han mangler ambisjon, selv når han gjør like mye meningsfullt arbeid gjennom familieomsorgen. Disse kulturelle kodene har dyp rotfeste.

Det som betyr mest

Det som gjentakende kommer fram i samtalene med disse fedrene, er hvor dypt deres forbindelse til barna er. Når man er sammen daglig, skjer det noe som du ikke kan få igjen. Smått og stort—frokost sammen, lekepauser, trøst når det gjør vondt. De sier at dette er privilegiet som mange yrkesaktive fedre ikke får.

Flere nevner også at de gjenoppfunnet sitt indre. Mange menn er sosialisert til å undertrykke følelser og omsorgspråk. Men når de blir primær omsorgsgiver, må de bli kjent med disse delene av seg selv—og mange sier det gjorde dem til bedre mennesker.

Forandring på vei

De fedre vi snakker med håper at deres valg bidrar til en kultur der det ikke sees på som særegent når en mann velger å prioritere familie. De vil at deres barn skal vokse opp i en verden der kjønn ikke bestemmer hva man er «tillatt» å prioritere.

Samfunnsmessig ser vi at holdninger endrer seg, men strukturer endrer seg saktere. For at denne endringen skal bli dypere, trengs det både at flere menn gjør disse valgene, og at arbeidsplasser og sosiale systemer blir mer fleksible. Det handler om å skape rom for at mennesker—uavhengig av kjønn—kan leve livet sitt på sin egen måte.