Klovner kontra trykkere — to fysiske komedie-tradisjoner sammenligner

Latterens eldste kunster

Mennesker har alltid elsket latter, og vi har alltid søkt ut dem som kan få oss til å le. To av de mest innflytelsesrike formene for å gjøre dette gjennom historien har vært klown-kunsten og commedia dell'arte (italiensk troupe-teater).

Selv om begge handler om fysisk komikk, har de helt ulike røtter, estetikker, og måter å utøve på. En klown er et individ som søker å få deg til å le gjennom karakterarbeid og slapstick. En commedia-skuespiller, derimot, er en del av et organisert troupe med spesifikke roller og stilisert bevegelse.

Og likevel, til tross for deres forskjeller, har de begge påvirket alt fra film til moderne stand-up-komedie.

Tall og trender

Både klown-kunst og commedia dell'arte har lange historier og fortsetter å påvirke moderne underholdning.

Klown-kunsten: Kaos som kontroll

En klown er på sitt best når alt ser ut til å gå galt — men faktisk er det høyt koordinert. En god klown skal skape illusjon av uorden mens han faktisk utfører komplekse fysiske rutiner med presisjon. Det tar år av trening for å se ut som en amatør.

"En klown jobber med ideen at verden er kaotisk og absurd, og at det beste å gjøre er å le av det. Det er filosofi innpakket i rødt nese og store sko."

Commedia dell'arte: Stilisert samspill

Commedia dell'arte oppsto i Italia under renessansen og er en helt annen tradisjon. Her er det ikke en enkelt karakter som stjeler showet — det er et samspill av stiliserte karakterer: Arlecchino (Harlequin), Pantalone, Dottore, og så videre.

Hver rolle har sine egne bevegelsesmønstre, manierismen, og funksjon i historienes struktur. Komikken oppstår gjennom samspillets dynamikk — hvordan karakterene kolliderer og interagerer.

Commedia dell'arte var også revolutionær i at den tillot improvisasjon. Selv om plottet var etablert, kunne skuespillerne improvisere dialoger og bevegelser innenfor de stiliserte karakterene sine.

Påvirkning på moderne underholdning

Både klown-kunst og commedia dell'arte har påvirket alt fra Charlie Chaplins stille film til moderne fysisk teater til sirkus-show som Cirque du Soleil.

Komikertradisjoner som Charlie Chaplin, Buster Keaton, og Jacques Tati hentet tunge inspirasjoner fra både klown- og commedia-tradisjonene. Det samme gjorde musikal-teaterproduksjoner i hele 1900-tallet.

I dag ser vi disse tradisjonene manifestert i alt fra street-performance-artister til teaterkompaniers avantgarde-eksperimenter.

Latter som språk

Både klown-kunsten og commedia dell'arte forstår noe grunnleggende om menneskelig natur: vi elsker å le, og vi elsker å se mennesker som mestrer fysisk bevegelse og timing.

Enten det er en rødt-neset klown som krasjer inn i ting eller en stilisert Harlequin som danser rundt scenen, handler det om å finne underfundighet i menneskelig bevegelse og absurditet. Og lenge mennesker møtes for underholdning, vil disse tradisjonene — eller deres moderne etterkommere — fortsette å få oss til å le.