En nordmann i Tokyo: når kroppsspråk lyver

Jeg trodde jeg sa «ja» — men jeg sa faktisk «nei»

Det første jeg gjør i Tokyo er å stoppe en japansk mann på gaten for å spørre om vei. Med smil og hånd-gester fra meg — jeg peker i retningen jeg tror jeg skal gå — møter jeg et stort smil tilbake. «Hai!» sier mannen. Jeg takker og går i den retningen. Etter fem minutter innser jeg at jeg går helt feil vei.

Jeg var offer for en av de klassiske Vest-møter-Øst-misforståelser: «hai» er ikke nødvendigvis ja. Det kan bare betegne «ja, jeg har forstått det du sier» — ikke «ja, jeg er enig» eller «ja, dette er riktig». Smilene hans var høflighet, ikke enighet.

Fra Tokyo til Kyoto: håndtegnets tre betydninger

I dag møter jeg en klassisk misforståelse: jeg vifter mannen nærmere meg med håndflaten opp, på den måten nordmenn gjør. Han ser forvirret ut og vender seg raskt vekk. Jeg skjønner det ikke før jeg blir opplyst senere: i Japan er det tegnet brukt til å vinke farvel, ikke til å tilkalle folk. Jeg hadde nettopp «vinket farvel» mens jeg prøvde å få oppmerksomheten hans.

I en forretningssituasjon senere møter jeg en japansk forretningsmann som «ja'er» seg hele tiden — hodet hans nikker frem og tilbake, han sier «hai». Jeg forlater møtet sikker på at vi er enige om en avtale. To dager senere får jeg beskjed om at han ønsker å starte forhandlingene på nytt. Hans nikking betegnet ikke enighet — bare at han hørte på meg.

Kroppsspråkmarkeringer rundt om i verden

Japan er langt fra den eneste kulturen hvor kroppsspråk kan få deg til å tro det motsatte. I Makedonia og Bulgaria betyr det å riste hodet «ja», ikke «nei». I Guatemala er det upåtakelig å peke med en finger. I hele Midtøsten er det å vise sålen av skoen din svært offensivt.

Blikkontakt er en annen stor felle. I vestlig kultur anses direkte blikkontakt som tegn på oppriktig og interesse. I mange asiatsiske kulturer kan intens blikkontakt virke offensiv. I Japan er det vanlig å se på andres hals eller nese istedet for øynene.

Personlig rom varierer også drastisk. I italienske og spanske kulturer er mennesker komfortable med å stå veldig nærme. I skandinaviske kulturer trenger vi mer avstand for å føle oss komfortable.

Tall og trender

Forskning på kroppsspråk og kulturell kommunikasjon viser hvor viktig det er å forstå kontekst.

«Kroppsspråk er dypere enn ord»

Vi snakker med en lingvist som spesialiserer seg på tverkulturell kommunikasjon.

"Ordet er bare toppen av isfjellet når det gjelder kommunikasjon. Kroppsspråk, tonefall, avstanden vi står på — alt dette sender signaler som kan være kraftigere enn ordene våre. Det vi må lære oss er å være nysgjerrig når noe ikke stammer — ikke å anta at alle gester betyr det samme overalt."

Oppdagelse og læring: når kroppsspråk forvirrer

Min uke i Japan endret hvordan jeg tenker på kommunikasjon. Tegn som jeg trodde var universale viste seg å være helt kulturelt betinget. Den viktigste leksjonen var å spørre når jeg var usikker, og ikke å anta at min tolking var riktig.

Kroppsspråk er langt fra objektiv — det er dypt forankret i kultur, historie og sosiale normer. Hvis du reiser til et nytt land, husk: en som smiler og nikker trenger ikke nødvendigvis å være enig med deg. De kan bare være høflige. Og det er en mulighet til å lære noe nytt.