Hva er kunnskap? Hva kan vi egentlig vite med sikkerhet?

«Jeg vet at jeg ikke vet noe» — og det er hvor det begynner

Sokrates var den klokeste mannen i Athen. Det sa oraklet. Men Sokrates var uenig. Han gikk rundt og spurte folk om de visste ting—om lovene, om moralen, om skjønnheten. Og hver gang konkluderte han at de ikke visste det de trodde de visste.

Dette var opphavet til kunnskapsfilosofien. Ikke svaret på hva vi vet. Men forståelsen av at det er mye vanskeligere å vite enn vi tror.

I dag, 2500 år senere, bruker vi ordet «epistemologi» for studiet av kunnskap—fra gresk ord for «logikk» (logos) og «å vite» (episteme). Og spørsmålet er fremdeles det samme: Hva kan vi egentlig vite med sikkerhet?

Tall og trender

Kunnskapsfilosofi er en ikke-mindre viktig disiplin, og den fortsetter å vokse.

Empirismens utfordring: Vet vi noe fra sanser vi kan stole på?

Empirister—David Hume, John Locke—mente at all kunnskap kommer fra erfaring og sanseinntrykk. Du vet at ild er varm fordi du har følt det. Du vet at objekt faller fordi du har sett det. Men her er problemet: hva hvis sansene dine ligger til deg?

Hume spurte: «Hvorfor følger det daglig opplevde bare fordi det har fulgt gjengangene før?» En høne vet ikke at landmanden skal slakte den morgenen, selv om han har fôret den hver dag i flere år. Kanskje universet endrer seg i morgen? Kanskje solen kommer ikke opp?

Det empiriske svar er at vi må anta at universets lover er konsistente—og så langt holder det. Vi har aldri sett solen ikke komme opp. Men logisk sett, kan vi aldri vite med 100 prosent sikkerhet at det vil holde på det.

Rationalismens spørsmål: Hva kan vi vite uten å erfare?

René Descartes var skeptisk til empirismens svar. Han stilte seg selv et radikalt spørsmål: «Hva hvis en djevelen bedrager meg? Hva hvis alt jeg tror jeg vet, er en illusion?» Og han kom til ett og bare ett svar som han ikke kunne tvile på: «Jeg tenker. Derfor finnes jeg.»

Fra dette ene faktumet—at han tenker—deducerte Descartes at han må eksistere. Og fra at han eksisterer og tenker, kunne han deretter bygge kunnskapen utover, ved å bruke logikk og rasjonalisme.

Rasjonalistene mente at visse kunnskapen (som matematikk) ikke kommer fra erfaring. Du vet ikke at 2+2=4 fordi du har talt to og to ganger to—du vet det fordi logikken forteller deg at det må være sant.

Den ukomfortable sannheten: Kanskje vet vi ingenting

Descartes mente at han kunne finne sikker kunnskap gjennom logikk. Men tre hundre år senere, spurte logikerne: «Og hva hvis logikken bedrager deg?» Hva hvis universet er så merkelig at logikken vår ikke holder?

Moderne skeptikere—som Bertrand Russell—påpeker at vi aldri kan være 100 prosent sikre på noe. Vi kunne være i en Platon-hule, hvor alt vi ser er skygger på en vegg. Vi kunne være brein i en beholder. Vi kunne være i en simulasjon.

«Bevis for at vi vet noe»—sier skeptikerne—«må holde opp mot alle slike motargumenter. Og det kan den ikke. Derfor vet vi egentlig ikke noe.» Det høres desperat ut, men det er ikke. Det er Sokrates' innsikt, igjen.

Pragmatismens utgamling: Kunnskap som det som virker

En annen retning—pragmatisme—sier: «Glem sikkerhet. Kunnskap er det som virker.» Hvis en teori lar oss forutsi og kontrollere virkeligheten, så er den kunnskap. Hvis en annen teori også gjør det, så er begge kunnskaper.

En lege vet ikke absolutt at penicillin kurerer infeksjoner på grunn av molekylær logikk—men hun vet at pasienter blir bedre når de tar det. Det er kunnskap nok.

Det pragmatiske syn på kunnskap er mye mindre ambisiøst enn Descartes' søken etter absolutt sikkerhet. Men det er også mye mer nyttig. Det spørsmålet er ikke: «Er dette sant?» Spørsmålet er: «Virker det?»

Hva vet du egentlig—og er det nok?

Så hva kan du vite med sikkerhet? Muligens ingenting. Du vet kanskje ikke engang at du eksisterer, eller at verden eksisterer utenfor dine tanker. Descartes mente han hadde funnet en måte å unnslippe skepsis på gjennom logikk. Moderne filosofer er mindre optimistiske. Det vi kan si er dette: Du kan vite nok til å leve, til å bygge broer, til å kurere sykdom, til å skjønne og få kjærlighet. Og kanskje er det det som teller.

"Kunnskapsfilosofien handler ikke om å finne sannheten. Den handler om å forstå hvorfor sannheten er så vanskelig."