Kunnskapsdebatten i dag: Sannhet, fakta og usikkerheten vi lever med

Vi er i en epistemologisk krise

Aldri før i menneskehetens historie har det vært så mange kilder til informasjon, og aldri før har det vært så vanskelig å vite hva som er sant. Media forteller deg én ting, sosiale medier forteller deg noe helt annet, eksperter er uenige, og politikere bruker «fakta» som et våpen i stedet for grunnlag for virkelighet. Når nok mennesker sier at «det er min sannhet», eller når politikere snakker om «alternative fakta», har epistemologien — vitenskapen om hva vi kan vite — plutselig blitt mer enn en akademisk lek. Den er blitt relevant for hvordan samfunnet fungerer. Tilliten til at vi kan vite noe samlet, noe delt, har raknet.

Når relativisme ble en virkelig problem

Noen få tiår tilbake var filosofisk relativisme et akademisk område — idéen om at sannhet kan være relativ til kultur, personens perspektiv, eller ramme. Det var interessant for filosofer å diskutere. Men når relativismen spres til almindelige mennesker via sosiale medier og populærkultur — når folk sier «min sannhet» eller «din virkelighet» som om de er like valide — har det skapt et vakuum. Hvis det ikke finnes en delt virkelighet å måle mot, hvordan skal vi engang diskutere? Hvordan stemmer et samfunn? En pandemi? En rettssak? Relativisme som filosofi kan være sofistikert; relativisme i praksis er samfunnskollaps.

"Vi kan være uenige om hva som er sant, men vi må kunne være enige om hvordan vi avgjør hva som er sant."

Hvordan filosofer forsøker å redde kunnskapen

En tilnærming: «Objektivitet er ikke at sanningen er uavhengig av mennesker, men at den er uavhengig av hva enkeltindivider ønsker at den skal være.» Det er fortsatt sant at du er født, at jorden går rundt solen, at åpne sår infiseres — uavhengig av din private mening. En annen tilnærming: «Fokuser ikke på Absolute Sannhet, fokuser på beste bevis.» Vitenskapen ikke gjør ikke krav på at vite absolutt — den sier «basert på beste bevis i dag, er dette hva vi vet». Og hvis nye bevis kommer, endrer vi meningene. En tredje: «Sannhet er sosialt konstruert, men det betyr ikke at den er vilkårlig.» At det vi kaller «sannhet» er formet av sosiale prosesser (vitenskap, juss, diskurs) betyr ikke at enhver påstand er like gyldig.

Tall og trender

59 prosent av mennesker i Vesten er såpelig ukomfortable med å ikke vite «hva som er sant». Antall akademiske artikler om epistemologisk relativisme har økt 200 prosent siden 2010. 73 prosent av mennesker sier de ikke vet hvordan de skal identifisere fakenews. Antall mennesker som uttrykkelig sier de ikke tror på objektiv sannhet: har steget fra omkring 15 prosent i 1990-tallet til omkring 40 prosent i dag.

Hva dette betyr i praksis

Når det ikke finnes delt tillit til hva som er sant, blir det politisk kaos. En gruppe tror på klimaendring, en gruppe tror det ikke, og det er ikke fordi den ene gruppen har rett og den andre gal — det er fordi de ser på helt forskellige kilder og har helt diverse epistemologiske rammeverk. Vaksinering. Visjoner. Valg. Alt blir «han sier, hun sier» når det ikke finnes prosess vi alle aksepterer for å avgjøre sannhet. Det handler ikke om at fatte logikk — det handler om at ha epistemologisk tillit.

Hva kan vi egentlig gjøre?

1. Vær skeptisk til kildene dine, men ikke så skeptisk at du ikke tror på noe. 2. Søk kilder som stiller høye standarder — peer-reviewed vitenskap, journalistikk med redaksjonell kvalitetskontroll. 3. Vær åpen for at du tar feil. Hvis ny evidens dukker opp, endre mening. 4. Snakk med mennesker du er uenig med — ikke for å vinne, men for å forstå hvordan de vet det de vet. Ofte er problemet ikke logikk, men kilder. 5. Husk at det finnes noe som er sant selv om vi er uenige om det. Sannhet er ikke demokratisk — det er ikke stemmegivning som avgjør om koronavirus eksisterer.