Kvinnene som formet romfarten

Mannets største prestasjon — kvinnenes usynlige arbeid

«Det er en mannslig prestasjon,» sier kommentatorene når mennesker lander på Månen i 1969. Men hvis du dykker dypere, finner du hundrevis av kvinner som gjorde hver kalkulasjon, som programmerte datamaskinene, som skrev instruksene som fikk Apollo-kapselen til å fungere. De var «datamaskiner» før datamaskiner var maskiner — mennesker, som regel kvinner, som beregnet baner og trajektorier ved hånd.

Det er en glemt historie. Mens Buzz Aldrin og Neil Armstrong blir hedret som helte, blir kvinnene som gjorde det hele mulig ofte oversett eller glemt. Noen få, som Katherine Johnson og Hidden Figures av Margot Lee Shetterly, har blitt kjent gjennom bøker og filmer. Men de fleste kvinnenes bidrag forblir i skyggen.

Romfarten hadde ikke vært mulig uten disse kvinnene. Det er en historisk sannhet som må sies høyt og tydelig.

Katherine Johnson: Fra Jim Crow til stjernene

Katherine Johnson var en afroamerikansk matematiker som arbeidet for NASA under raseskillesamfunn i USA. Hun beregnet banene for Mercury- og Apollo-oppdragene — kritiske kalkulasjoner som ikke kunne ha noen feil. Likevel var hun tvunget til å drikke fra egne fontener og spise i separate kantiner fordi hun var sort.

Johnson var ikke alene. Hennes kolleger i «West Computers» — en gruppe av hovedsakelig sorte kvinnelige matematikere — var like dyktige. De arbeidet i taushet, gjorde arbeidet som ble kreditert til hvite mannlige ingeniører.

I 2015, som 97-åring, mottok Johnson den amerikanske presidentiell medaljen for sin innsats. For sent, ville mange si. Men det var noen gjennomskjæring — kvinners bidrag til romfarten var endelig anerkjent, selv om det tok 50 år.

Valentina Tereshkova: Første kvinnelige astronaut

Valentina Tereshkova fra Sovjet var den første kvinnen i rommet — i 1963, 20 år før USA sendte en kvinne opp. Hun var ikke astronom eller vitenskapmann av profesjon — hun var en hoppetrener fra en arbeiderfamilie. Men hun var dristig, fittet, og villig til å ta risikoen.

Hennes oppdrag var kort — bare tre dager — men det brøt en barriere. Hun viste at kvinner kunne gjøre det som menn kunne gjøre i rommet. Likevel tok det år før USA fulgte etter, og ennå lengere før kvinner ble integrert fullt ut i astronautprogram.

Tereshkovas arv er paradoksalt. Hun er feiret som et ikonisk menneske i romfarten, men hennes praktiske påvirkning på romfarten var begrenset. Mange kvinnelige astronauter som kom senere hadde langt større vitenskapelig og operativt påvirkning — men uten samme berømmelse.

Fra astronaut til ledelse

I årene etter har kvinner i romfarten gått fra å være aberrasjoner til å være uunnværlig. De har vært kommandanter på romstasjoner, de har gått ut på romspasertur for å reparere teleskoper, de har ledet store NASA-programmer.

I dag utgjør kvinner omkring 50 prosent av NASA-astronauter. Men på ledelsesnivåer og innenfor ingeniørfag er representasjonen fortsatt lavere. Romfarten er fortsatt mannsdominert, selv om det har blitt mye bedre.

Neste grense er å sikre at kvinners bidrag er fullt anerkjent — ikke bare som astronauter, men som ingeniører, vitenskapsmenn, og ledere. Historien må ikke gjentas at kvinner gjør arbeidet mens menn får glomringen.

Tall og trender

Kvinners deltakelse i romfarten har økt dramatisk det siste tiåret. Fra å være en liten prosentandel til omkring 50 prosent av nye astronauter i USA og Europa.

Fra en moderne romfarts-leder

«Kvinners bidrag til romfarten er like viktig som mennenes, om ikke viktigere. Vi må sikre at deres historier blir fortalt,» sier Dr. Ellen Ochoa, tidligere kommandant på den internasjonale romstasjonen.

"Kvinners bidrag til romfarten er like viktig som mennenes, om ikke viktigere. Vi må sikre at deres historier blir fortalt, og at de unge jentene kan se seg selv som astronauter."