Livet bak teppet: Slik er det å jobbe i operaens verden

Den uforklarlige dragningen mot operaen

Det er noe nesten overjordisk ved øyeblikket lyset dimmes i operasalen og orkesteret begynner å stemme instrumentene. Luften i salen endrer karakter — folk slutter å hviske, programmer sluttes å bla i, og alle ansikter vender seg mot scenen med en forventning som nesten er til å ta og føle på. For de mange tusen som hvert år setter seg i stolene i Den norske opera og ballett i Oslo, er dette et rituale med dype røtter. Men for dem som befinner seg på den andre siden av teppet — sangerne, de musikalske lederne, scenografene, kostymedesignerne og de utallige fagfolkene i kulissene — er dette bare startskuddet på nok en arbeidsnatt som kan strekke seg langt forbi midnatt.

Å velge operaen som karrierevei er ikke et valg man tar lett på. Det er et kall — og mange i bransjen har en eller annen versjon av den samme historien: et barndomsminne av en forestilling, en innspilling som traff dem på et sted dypt inne, en stemme de ikke hadde ord for da de var unge. Disse menneskene har siden brukt tiår på å forme seg inn i en av verdens mest krevende og minst forstådde profesjoner. Operaen er et univers av ekstrem dedikasjon, lidenskapelig faglig rivalisering, kunstnerisk glede og — for mange — en konstant kamp med de harde realitetene i en omskiftelig kulturøkonomi. Vi har besøkt noen av dem for å finne ut hva det egentlig vil si å leve for operaen.

Fra Firenze til Bjørvika: Operaens fire hundre år på scenen

Opera som kunstform ble unnfanget i Firenze på slutten av 1500-tallet, i kretsen rundt den intellektuelle gruppen kjent som Camerata Fiorentina. Disse musikerne, poetene og akademikerne ønsket å gjenskape det de forestilte seg var det antikke greske dramaets lyd — en form der teksten ble fremført i sang heller enn tale, med musikken som drivkraft for emosjonene. Det første verket som regnes som opera i moderne forstand er Jacopo Peris «L'Euridice» fra år 1600, men det var Claudio Monteverdi som med «L'Orfeo» i 1607 virkelig etablerte sjangeren som en kunstform med sin egen indre logikk og dramatiske kraft. Allerede fra starten av var operaen et tverrkunstnerisk prosjekt — en møteplass for musikk, teater, dans, arkitektur og bildende kunst.

Fra Italia spredte operaen seg raskt til de europeiske fyrstehoffene, der den fungerte som en statuspolitisk markør — en måte for adelen å demonstrere sin makt og kulturelle raffinement på. På 1700-tallet ble operaen en folkelig underholdningsform i de større europeiske byene, og komponister som Händel, Gluck og Mozart løftet sjangeren til nye dramaturgiske høyder. Wagners monumentale musikkdramaer på 1800-tallet — «Ringen om Nibelungen», «Tristan og Isolde», «Parsifal» — revolusjonerte forestillingen om hva operaen kunne uttrykke og kreve av sitt publikum. Med Verdi fikk den italienske operatradisjonen en folkelig ildsjel som fremdeles fyller salene den dag i dag.

I Norge har operaen en kortere, men ikke mindre fascinerende, historie. Den norske opera ble grunnlagt i 1957, men operainteressen har dype røtter i norsk musikkhistorie — særlig gjennom Kirsten Flagstad, som på 1930- og 40-tallet ble regnet som verdens fremste Wagnersopran og satte Norge på det internasjonale operakartet for alvor. Den nye operabygningen på Bjørvika, tegnet av arkitektkontoret Snøhetta og åpnet i 2008, er i dag et av Norges mest gjenkjennelige landemerker og en arkitektonisk erklæring om at scenekunsten hører hjemme blant de viktigste kulturuttrykkene i et moderne samfunn.

Operaen i tall: Et kulturelt og kommersielt kraftsenter

Opera er langt fra en nisjekunstform i global målestokk. Det verdensomspennende markedet for operaforestillinger, innspillinger, strømmede sendinger og relaterte produkter omsetter for titalls milliarder kroner hvert år, og etterspørselen etter høykvalitets operaopplevelser vokser særlig i Asia og Latin-Amerika. I Norge alene besøker over 200 000 publikummere Den norske opera og ballett hvert eneste år — og dette er bare én av mange operainstitusjoner i landet. Bak disse tallene ligger et enormt apparat av fagfolk, kunstnere og administratorer som gjør det mulig å opprettholde en av verdens mest ressurskrevende kunstformer sesong etter sesong.

Sangernes offervilje: Et livsverk som begynner i barndommen

For en profesjonell operasanger begynner veien mot scenen lenge før debuten. De fleste starter med sangtimer allerede i tenårene, men det er først i tjueårene — etter et bachelor- og masterprogram ved et konservatorium — at de begynner å søke seg inn i audisjonssystemet som avgjør om de får fotfeste i bransjen. En enkelt auksjon kan ha tusenvis av søkere til et lite antall plasser, og seleksjonsprosessen er brutal og vedvarer livet ut. Erfarne sangere i femtiårene er fortsatt avhengige av å overbevise regissører, dirigenter og kunstneriske ledere om at de er det rette valget for en gitt rolle — og de fleste finner seg i å gjøre det, for alternativet er å gi slipp på det eneste de egentlig vil.

Stemmen er et fysisk instrument som krever kontinuerlig vedlikehold og omsorg av et slag de fleste yrkesutøvere aldri trenger å tenke på. Operasangere må følge strenge rutiner rundt søvn, kosthold, luftfuktighet og stemmebruk i hverdagen — mange unngår til og med å snakke unødvendig de siste timene før forestilling. En kald eller forkjølelse som for de fleste er en liten irritasjon, kan for en sanger bety avlyst forestilling, mistet mulighet og i verste fall skade på stemmebåndene som tar måneder å hente seg inn fra. Mange sangere lever etter rigide regimer som inkluderer daglig oppvarming, stemmeøvelser, repetitorarbeid og scenisk trening — år etter år, tiår etter tiår — uten garanti for de store karrierestegene som rettferdiggjør offeret.

Det psykologiske aspektet ved sangeryrket er lite diskutert, men svært sentralt for å forstå hva livet i operaen faktisk innebærer. Å stå på scenen i en operaforestilling er en av de mest eksponerte posisjonene et menneske kan befinne seg i: tusenvis av øyne er rettet mot deg, forventningene er enorme, og det finnes ingen mulighet til å redigere etterpå. Alt skjer live, og publikum dømmer umiddelbart. Mange sangere beskriver en konstant indre spenning mellom kjærligheten til kunsten og angsten for å svikte — for å miste stemmen midt i en forestilling, synge falskt, eller glemme en tekst de har pugget i måneder. Det er denne spenningen, sier de fleste av dem, som paradoksalt nok gjør forestillingen levende.

Å hoppe uten fallskjerm — og elske hvert sekund

Marianne Solberg har sunget på de store scenene i Europa i over tjue år, og kjenner godt til den krypende nervøsiteten som alltid dukker opp i timene før teppet går. For henne er det ikke et tegn på svakhet, men på respekt — for verket, for kollegene og for publikum som har kjøpt billett for å oppleve noe ekte og ugjentakelig. Nervøsiteten er et slags drivstoff, forklarer hun — den gjør henne skarp og til stede på en måte hun aldri oppnår i prøvesalen.

"Det er som å hoppe ut fra et fly uten fallskjerm, og vite at musikken vil bære deg — men aldri være helt sikker på det før du er i lufta. Det er akkurat den spenningen som gjør at jeg ikke kan slutte."

Scenografiens stille magi: Verdener bygget og revet på en natt

Bak enhver opera-produksjon ligger måneder og år med visuelt arbeid som publikum bare ser ferdigresultatet av. Scenografene — artistene som designer og bygger operaenes visuelle verden — er ansvarlige for å skape rom som fungerer praktisk for sangerne og orkesteret, og som kommuniserer en kunstnerisk visjon som forsterker musikken og librettoen. En produksjon som Wagners «Nibelungens ring» — som spilles over fire kvelder og varer til sammen henimot femten timer — kan kreve hundrevis av tonn sceneelementer, avanserte hydrauliske løftesystemer og et hundretalls tekniske medarbeidere bare for å sette opp og ta ned mellom forestillingene.

Kostymedesignerne arbeider i tett samarbeid med scenografene for å skape helhetlige visuelle univers der hvert element understøtter det andre. Et enkelt kostyme i en stor produksjon kan ta hundrevis av timer å sy og bearbeide, med detaljert håndverk i broderi, maling og historisk rekonstruksjon som publikum aldri vil se på nært hold, men som likevel er avgjørende for det totale inntrykket og for sangernes evne til å bebo rollene sine fullt ut. Mange av de mest kjente operaene settes opp i historiske kontekster som krever grundig forskning for at kostymene skal stemme med epokens materialer, farger og sosiale koder — og det finnes kostymeverksteder ved de store operahusene der kunnskap og håndverk er blitt nedarvet over generasjoner.

Den tekniske staben — lysdesignere, lydteknikere, rekvisitører og scenearbeidere — er operaens usynlige hjerteslag. Uten dem kan ingen produksjon gå opp, uansett hvor strålende sangerne og musikerne måtte være. En enkelt forestilling kan involvere hundrevis av lysoverganger programmert nøyaktig til notebildet i partituret, komplekse løftemekanismer for sangere som skal sveve over scenen, og pyroteknikk som krever sertifisering og dedikert sikkerhetspersonell i kulissene. Disse fagfolkene jobber i skyggen av rampelyset, men er de som gjør illusjonen mulig — kveld etter kveld, forestilling etter forestilling, gjennom sesonger og tiår.

Dirigentens tause autoritet: Å lede åtti musikere med ett blikk

Operadirigenten innehar en av musikkverdenens mest sammensatte og krevende roller. Han eller hun er ikke bare en musikalsk leder for orkesteret, men også en dramatisk samarbeidspartner for regissøren, en psykologisk støttespiller for sangerne og en pedagogisk ressurs for hele ensemblet. I motsetning til en konsertdirigent, som jobber med ett verk av gangen foran et publikum som gjerne kjenner musikken godt, skal operadirigenten koordinere en levende teaterforestilling der to separate kunstneriske prosesser — den musikalske og den sceniske — skal smelte usynlig og naturlig sammen i sanntid, kveld etter kveld.

Forberedelsene til en stor produksjon begynner måneder i forveien med intensive studier av partituret. For et verk som Verdis «Otello» innebærer dette å lese og internalisere tusenvis av takter med detaljerte musikalske instruksjoner, mens man samtidig analyserer det dramaturgiske forløpet, karakterenes psykologi og librettoens mange meningslag. Mange dirigenter bruker tiår på å bygge opp sitt repertoar av operaverk, og de aller beste behersker gjerne femti til hundre titler på et nivå som gjør dem i stand til å tre inn i en produksjon på relativt kort varsel — noe som hender oftere enn man skulle tro, når sykdom eller andre omstendigheter rammer.

Samarbeidet mellom dirigent og regissør er en av operaverdenens mest produktive og tidvis mest konfliktriddede relasjoner. De to har ansvaret for to dimensjoner av samme kunstverk, og visjonene kan kollidere spektakulært. Noen av operahistoriens mest legendariske produksjoner er blitt til i nettopp spenningsfeltet mellom en sterk musikalsk og en like sterk scenisk idé — og noen av dens mest memorerbare skandaler likeså. Den fruktbare tilstanden oppnås når de to kunstneriske lederne har en grunnleggende respekt for hverandre og en delt forståelse av hva verket handler om, og hva det kan si til et publikum her og nå.

Gründerskap i en fire hundre år gammel kunstform

Operabransjen er ikke det første stedet man tenker på å finne innovative gründere og kulturentreprenører, men det er nettopp her noen av de mest spennende prosjektene i det norske kulturlivet i dag tar form. Rundt om i Norge vokser det frem nye operakompanier og festivaler som utfordrer den tradisjonelle operamodellen med alternative finansieringsformer, nye publikumsstrategier og en bevisst satsning på å bryte ned barrierene mellom operakunsten og nye tilhørergrupper. Det handler ikke om å gjøre opera enklere eller kortere — men om å finne nye kontekster, nye arenaer og nye inngangsdører til en kunstform med enorm emosjonell kraft.

I Norge er Operafestivalen i Elverum, ulike regionale operakompanier og initiativer som Operaen på Fjorden eksempler på prosjekter som på ulikt vis prøver å gjøre opera til noe mer enn en eksklusiv storbyopplevelse forbeholdt dem som allerede er innenfor. Noen satser på å sette opp produksjoner på uvanlige arenaer — i fjordlandskapet, i industrihaller, i kirker og på bytorg — for å gi kunsten en annen ramme og et annet publikum. Andre eksperimenterer med kortere format, mer tilgjengelig repertoar og sterkt rabatterte billetter for unge og studenter, for å senke den psykologiske og økonomiske terskelen for å oppleve opera for første gang.

Den digitale dimensjonen av operaen er en arena i sterk vekst, men med mange uavklarte spørsmål om kunstformens egenart. Metropolitan Opera i New York startet sin «Met Live in HD»-serie i 2006, der forestillinger overføres direkte til kinoer verden over — programmet har nå nådd mer enn ti millioner tilskuere globalt og er blitt en inntektskilde av betydning for institusjonen. Den norske opera tilbyr strømmede forestillinger via sin digitale plattform, og flere produksjoner er blitt laget spesifikt for videoformat med kameraarbeid tenkt for skjermen heller enn salen. Men spørsmålet som alltid dukker opp: er opera på skjerm det samme som opera i salen? De fleste i bransjen svarer et klart nei — men ser like fullt den enorme verdien av digital tilgjengelighet for å nå nye publikumsgrupper.

Den norske opera og ballett: Nøkkeltall fra Bjørvika

Den norske opera og ballett er landets største kulturinstitusjon og blant de viktigste scenekunstarenaene i hele Skandinavia. Operabygningen i Bjørvika er ikke bare et kunstnerisk senter, men en turistattraksjon og et offentlig rom som brukes av langt flere enn dem som kjøper billetter til forestillingene. Det hvite taklandskapet av Carrara-marmor og granitt inviterer alle til å gå og sitte — og på en fin dag er operataket blant Oslos aller mest besøkte uterom, brukt av byens innbyggere til hvile, lek og utsikt over fjorden.

Umulig å gi opp — og umulig å slutte å elske det

Kjetil Bjørnstad er kjent som pianist, forfatter og kulturell brobygger — og som en av Norges fremste formidlere av det som skjer i skjæringspunktet mellom klassisk musikk, litteratur og scenekunst. Han har vært med på å initiere og realisere en rekke prosjekter der musikk og drama møtes på nye måter, og er en kompromissløs forkjemper for operakunstens uerstattelige plass i det norske kulturlivet. Når han snakker om opera, er det med en ærefrykt blandet med ydmykhet — som om han ennå ikke helt kan tro at et slikt samspill av menneskelige krefter er mulig.

"Opera er den mest ressurskrevende kunstformen som finnes — og den mest rørende. Det er nettopp spenningen mellom disse to tingene som gjør det umulig å gi opp. Ingen annen kunstform kan gjøre med et menneske i en sal det opera kan gjøre."

Hvem er egentlig publikummet: Myter og virkelighet om operatilhørerne

Et av de mest seiglivede mytene om operaen er at det er en eksklusiv kunstform forbeholdt den velstående overklassen med pelskåpe og champagne i pausene. Undersøkelser av operapublikummet i Norge og Europa tegner et mer nyansert bilde. Riktignok er den gjennomsnittlige operatilhøreren noe eldre og har noe høyere utdanning enn gjennomsnittet, men det finnes et bredt spekter av bakgrunner og livssituasjoner blant dem som regelmessig oppsøker operaen. Mange forteller om en første opplevelse som kom via TV, film, en tilfeldig innspilling eller en venn som inviterte dem med på noe ukjent — og som siden ble inngangsporten til en lidenskap de aldri hadde forutsett.

De siste årene har Den norske opera og ballett jobbet aktivt med å nå nye publikumsgrupper gjennom en rekke målrettede tiltak. Gratis arrangementer i operabygningens åpne foajeer, skoleprogram som introduserer tusenvis av barn til operakunsten hvert år, ungrabilletter til sterkt subsidiert pris og samarbeid med festivaler og populærkulturarenaer har alle gitt resultater. Andelen unge publikummere — under 30 år — er voksende, og det er særlig nyskapende produksjoner og samtidsoperaer som trekker til seg et nytt og mer mangfoldig publikum. Det er ikke dermed sagt at veien er enkel — men trenden er klar og tydelig.

Det er verdt å merke seg at operaens popularitet varierer enormt med repertoaret. En velregissert produksjon av Puccinis «La Bohème» eller Mozarts «Figaros bryllup» vil typisk selge ut salen gjentatte ganger og skape køer ved billettlukene, mens en samtidsopera av en levende komponist kan slite med å fylle de første radene. Dette dilemmaet er operahusets evige balansekunst: å bevare kontakten med det trofaste publikummet som kommer for de store klassikerne, mens man forplikter seg til å presentere ny musikk som kan vise seg å bli fremtidens klassikere. Det er en spenning uten noen enkel løsning, og den har preget bransjedebattene i generasjoner.

Operaens overlevelseskamp i strømmealderens tid

Operaen er ikke uberørt av de store strukturelle endringene som preger kulturlivet i det 21. århundret. Strømmeplattformene, algoritmestyrt musikkonsum og oppmerksomshetens stadig sterkere fragmentering har skapt en ny kulturell økonomi der lang, krevende og konsentrert kunstopplevelse konkurrerer med utallige andre tilbud om publikums tid, penger og energi. Å be noen om å sette av tre til fem timer til en operaforestilling — inklusive reise, middagsreservering og mental forberedelse — er en stadig mer krevende forespørsel i en tid der all verdens underholdning er tilgjengelig på en liten skjerm, nøyaktig når det passer og uten noen som helst forpliktelse.

Likevel er det påfallende at operaen, på tross av disse strukturelle motvindene, ikke viser tegn til å miste sin kulturelle relevans eller sin evne til å gripe og bevege folk dypt. Søketallene for opera globalt er stabile eller voksende, nye produksjoner eksperimenterer med format og teknologi på spennende vis, og det er en jevn tilstrømning av unge talenter som velger å vie livet til denne kunstformen på tross av de åpenbare karrieremessige risikoene. Kanskje er det nettopp det analoge, det ureproduserte og det radikalt menneskelige ved operaen som gjør den til et nødvendig motpol mot den digitale hverdagen — et sted der ingen algoritme kan forutsi hva som vil skje, og ingen plattform kan simulere det som faktisk foregår mellom mennesker i en sal.

Kunstig intelligens er allerede i ferd med å gjøre sitt inntog i operaverdenen, om enn foreløpig i periferien og i støttefunksjoner. Noen kompanier eksperimenterer med AI-assistert scenografi og dynamisk belysningsdesign, andre bruker maskinlæring til å analysere stemmedata og hjelpe sangere med teknisk utvikling og skadeforebygging over tid. Men den grunnleggende kunstneriske akten — et menneskelig vesen som bruker kroppen sin som instrument og kommuniserer direkte med andre mennesker i en sal gjennom sang, musikk og drama — er vanskelig å erstatte, simulere eller digitalisere på en meningsfull måte. Det er nettopp der, i dette ugjentakelige møtet, at operaens neste hundre år befinner seg.

Fremtidens opera: Mellom tradisjonens tyngde og eksperimentets frihet

Hva vil operaen være om femti år? Det er et spørsmål som engasjerer og deler menighetene i kulturdebattene rundt om i Europa. En leir mener at operaens fremtid ligger i en trofast bevaring av repertoaret og tradisjonene — at det er nettopp det tidløse ved de store verkene som gjør dem verdifulle, og at eksperimentering for sin egen skyld undergraver kunstformens integritet og fremmedgjør det trofaste publikummet. En annen leir hevder like overbevisende at operaen bare kan overleve og vokse ved å omfavne det samtidige — nye komponister, nye historier, ny teknologi og nye presentasjonsformer som snakker direkte til mennesker i vår tid, med vår tids erfaringer og referanserammer.

Den mest levedyktige posisjonen er sannsynligvis et dynamisk og produktivt forhold mellom disse to polene. Opera er en kunstform med en 400-årig tradisjon, men som alltid har vært i bevegelse — hvert tiår har produsert kontroversielle nytolkninger og radikale eksperimenter som en gang provoserte, og som i dag er blitt klassikere i seg selv. Regissøren Peter Sellars, som på 1980-tallet satte opp Mozarts operaer i moderne New York med TV-skjermer og neonlys, ble møtt med hissige protester og utrop om vandalisme mot kunstens kanon. I dag er produksjonene hans referansepunkter i operahistorien, studert ved konservatorier verden over. Det samme vil sannsynligvis gjelde mye av det som i dag oppleves som radikalt nytt.

Den norske operascenen er godt posisjonert for denne doble utfordringen i tiårene som kommer. Med et opera- og baletthus i verdensklasse, en sterk tradisjon for offentlig kulturfinansiering og et musikalsk utdanningssystem som produserer talenter av internasjonalt kaliber, har Norge alle forutsetninger for å spille en fremtredende og levende rolle i operakunstens globale utvikling. Det som gjenstår er vilje — hos kunstnere, administrasjon, politikere og publikum — til å ta de nødvendige risikoene, finansiere det uprøvde og investere i det som ennå ikke er bevist. Det er slik all stor kunst alltid har blitt til. Og det er slik operaen, mot alle odds, alltid har overlevd.