Lønn og kjønn i arbeidslivet

Lønnsforhandling er ikke en likestilt øvelse. En analyse av hvordan menn og kvinner forhandler lønn ulikt, og tips til bedre forhandlinger.

Lønn er ikke bare noe som bestemmes ved ansettelse—det er noe som forhandles. Og lønnsforhandlinger er ikke nøytrale. Forskning viser at menn og kvinner forhandler veldig ulikt om lønn, og denne ulikt forhandlingen bidrar betydelig til lønnsgapet. Mens 52% av menn spør om høyere lønn, gjør bare 37% av kvinner det. Og når kvinner forhandler, får de ofte mindre lønnstillegg enn menn—fordi de både spørr mindre aggressivt og aksepterer mindre.

Psykologisk forskning viser at kvinner ofte blir sosialt straffet for å forhandler—de oppfattes som 'aggressive' eller 'ikke teamspillere'. Mange kvinner lærer tidlig at det er 'frekkt' eller 'upasselig' å spørre for seg selv. Menn derimot lærer fra ung at det er helt naturlig å forhandle—det er nesten en forventning. Og når kvinner faktisk forhandler, oppnår de gjerne mindre enn menn fordi arbeidsgivere er mindre villige til å gi dem det de spør om.

Det første er å forberede seg grundig. Finn ut hva lønnsnivået er for samme rolle i din industri og geografi. Rett deg etter markedet, ikke på hva du tror du 'kanskje' fortjener. Det andre er å dele fokus: ikke forhandle på personlig grunnlag, men på markedsgrunnlag—'basert på markedsdata og mine prestasjoner, forventer jeg...'. Det tredje er å trene. Si det høyt, trene foran speil eller med venn, slik at du ikke blir nervøs i det virkelige møtet.

Lønnsgapet mellom menn og kvinner har flere årsaker—og forhandling er en stor del av det.

Fra arbeidsgiverside er det simpelt: hvis ingen spør, er det ikke noe å diskutere. Arbeidsgivere budsjetterer ofte med romlighet for lønnsjusteringer—de forventer at ansatte vil forhandle. Hvis du ikke gjør det, bruker arbeidsgiver midlene på noen som gjør det. Arbeidsgivere forventer generelt at ansatte vet sin egen verdi og kan argumentere for den. Hvis du ikke gjør det, tolkes det som at du ikke helt vet hva du er verdt.