Lulesamisk: Et truet språk i revitalisering

Hva er lulesamisk?

Lulesamisk (på lulesamisk: julevsámegiella) er et av de ti samiske språkene og tilhører den nordlige grenen av samisk, nær beslektet med nordsamisk. Språket snakkes av anslagsvis 1 500 til 2 000 mennesker i et område som spenner over grensen mellom Norge og Sverige, langs Lule­elvas nedslagsfelt.

I Norge er lulesamisk særlig knyttet til kommunene Tysfjord og Hamarøy i Nordland (nå slått sammen til Hamarøy kommune). I Sverige er Jokkmokk kommune det viktigste lulesamiske senteret. Språket er klassifisert som alvorlig truet av UNESCO, men et aktivt revitaliseringsarbeid gir grunnlag for forsiktig optimisme.

Historikk og fornorsking

Lulesamisk er et gammelt språk med røtter tusenvis av år tilbake i Skandinavia. Som andre samiske språk har lulesamisk lidd under den norske og svenske statenes fornorskings- og fornorskningspolitikk fra 1800-tallet og frem til 1970-tallet. I skolen ble samisk forbudt, og mange lulesamer mistet språket i løpet av ett til to generasjoner.

Det tydeligste eksemplet på dette er Tysfjord-samene. Tysfjord var frem til langt inn på 1900-tallet et levende lulesamiskspråklig samfunn. Men assimilasjons­presset, kombinert med utflytting og interekteskap, reduserte antall morsmåls­talere dramatisk. I dag er det kun en håndfull eldre i Tysfjord­området som har lulesamisk som sitt primære dagligspråk.

"Hvert språk som dør er som et bibliotek som brennes ned. Med lulesamisk forsvinner kunnskap om natur, kosthold, medisin og levemåter som ikke finnes andre steder."

Geografisk utbredelse i dag

Det lulesamiske kjerneområdet i Norge er Hamarøy kommune (tidligere Tysfjord og Hamarøy), der det finnes samiske institusjoner, en samisk barnehage og et lokalt kulturliv knyttet til lulesamisk tradisjon. Divtasvuodna / Tysfjord Kulturhus er et sentralt samlingssted.

I Sverige er Jokkmokk – kjent for sin historiske Jokkmokk­marked (Jokkmokks marknad) – det viktigste lulesamiske senteret med den anerkjente Sámi Utbildnings­centrum (Samisk utdanningssenter). Mange av de mest aktive lulesamiske aktivistene og kulturarbeiderne er basert i Sverige.

Lulesamisk i tall

Lulesamisk er blant de samiske språkene med færrest gjenværende talere og anses som alvorlig truet.

Skriftsystem og standardisering

Lulesamisk har et eget skriftsystem som ble standardisert på 1980-tallet. Skriften bruker latinske bokstaver med noen tilleggs­tegn (bl.a. á, å, ä). Det finnes lulesamisk bibel­oversettelse, litteratur og digitalt innhold. Norsk Sameråd (Sametinget) og svenske Sametinget har samarbeidet om å fremme felles skriftstandarder.

En av utfordringene er at lulesamisk har vært lite tilgjengelig i digitale medium og som undervisnings­ressurs. Det pågår arbeid med å utvikle lulesamisk pedagog­materiale, nettordbøker og digitale lærings­ressurser som er avgjørende for å nå unge brukere.

Revitalisering og bevaring

Revitaliseringsarbeidet for lulesamisk er intensivert de siste tiårene. Sametinget i Norge og Sverige støtter lulesamisk opplæring, kulturprosjekter og medier. Ávvir – den samiske avisen – publiserer lulesamisk innhold, og NRK Sápmi sender på lulesamisk.

Nestegenerasjons­talere er avgjørende for overlevelsen. Samiske barnehager (sijdda­bårro) spiller en nøkkelrolle ved å gi barn tidlig eksponering for lulesamisk. Revitaliserings­programmer der voksne som ikke arvet språket lærer det, bidrar til å skape nye talere med ekte motivasjon for å videreformidle det.

• Samiske barnehager med lulesamisk opplæring
• Lulesamisk som fag i grunnskolen (via fjernundervisning)
• Sámi Utbildningscentrum, Jokkmokk – utdanning på lulesamisk
• NRK Sápmi – sendinger på lulesamisk
• Kulturarrangementer og festivaler som fremmer lulesamisk

Lulesamiskens fremtid

Lulesamisk er i en kritisk situasjon, men ikke uten håp. Det faktum at det finnes aktive revitaliserings­program, at det er politisk vilje i både Norge og Sverige til å støtte minoritetsspråk, og at unge lulesamer viser interesse for sin kulturarv, gir grunnlag for forsiktig optimisme.

Nøkkelen er tid og ressurser. Språket trenger en kritisk masse av talere som bruker det i hverdagen – ikke bare i kulturelle sammenhenger. Barnehage, skole og dagligliv er de viktigste arenaene. Dersom lulesamisk ikke lykkes å bli et levende hverdagsspråk for en ny generasjon innen de neste tiårene, risikerer man at de siste morsmåls­talerne forsvinner uten arvtakere.