Havets mest fascinerende dyr er på vei bort — eller tilbake?

Manetene tar over — eller redder vi dem?

De siste tiårene har det skjedd noe merkelig i verdenshavene. Manetpopulasjonen har eksplodert. På steder hvor det engang var fiskestimer, er det nå søppelbøtter med maneter. De spiser små fiskeegg. De konkurrer om maten. De brenner seg på badegster.

Det virker kanskje som en liten ting — maneter er jo ikke så spennende som hai eller delfin. Men for havøkosystemet er det gigantisk. Maneter er toppen av næringskjeden når de oppnår denne størrelsen og mengden. Og det forteller oss noe kritisk om hva som skjer i havet.

Vi har snakket med marinbiologer, dykkere, og fiskefolk om hva som skjer under overflaten, og hva det betyr for framtiden.

Hvorfor mangelen på fisk betyr mangel på balanse

Manetene blomstrer på grunn av overflishing. Det høres paradoksalt ut — hvordan kan det være flere maneter hvis det er færre fisk? Svaret ligger i økologien.

Tidligere var det så mange fisk at de spiste maneteegg og larver. De var naturlig bestandskontroll. Men når menneskene fisker ut 90 % av de store fiskebestandene, opphører denne kontrollen. Manetene kan reprodusere seg uten hindring.

Samtidig blir det mindre mat å dele på. Manetene spiser samme små fisk som kommersielle fiskearter ville spist. De konkurrerer. Og de kjemper som regel bedre enn små fisk, fordi de er mindre veldig av hva som skjer omkring dem. De bare spiser det som kommer i deres vei.

Korallrevene: stille dødskamp fra oppvarming

Mens manetene blomstrer, lider korallrevene. Korall er ekstremt sensitivt for temperaturendringer. En oppvarming på bare 1-2 grader over lange perioder kan få korallen til å «bleike» — det vil si, den mister de symbiotiske algene som gir den farge og mye av ernæringen.

Uten disse algene dør korallen. Og hele økosystemet rundt den — tusenvis av arter som er avhengig av korallen for habitat — forsvinner.

Det siste tiåret har vi sett tre globale «bleikingsepisoder» av massive proporsjoner. Store deler av Great Barrier Reef, Korall-triangulen, og andre kritiske økosystemer, er blitt tatt ned. Noen steder gjenvokser det, men prosessen er langsom og usikker.

De små heltene: virvelløse dyr som holder systemet sammen

Maneter og korall får oppmerksomheten, men det virkelige arbeidet gjøres av små virvelløse dyr som nesten ingen legger merke til: garneler, snegler, ormene, krepsdyrene.

Disse dyrene er de som klargjør det døde organisk materialet. De spiser bakterier. De renner sandbunnen. Uten dem ville havene blitt nekrotisk — møkkete og fulle av rottent materiale.

Og disse små dyrene blir også påvirket av klimaendringer, surning av havet, og forurensing. Noen arter forsvinner. Andre muterer eller trekker seg til nye områder. Det har kaskadeeffekter som mennesker ikke helt forstår ennå, fordi disse dyrene er vanskelige å studere og få oppmerksomhet for.

Tall og trender

Havenes tilstand endrer seg dramatisk og raskt.

Vi må slutte å tenke på havet som en ressurs å høste, og mer som et system vi er del av

Det finnes håp. Noen områder som har fått beskyttelse — marine protected areas — viser tegn på recovery. Korallrevene gjenvokser. Fiskebestander kommer tilbake. Det beviser at hvis vi gir naturen en sjanse, kan den hele seg.

Men tiden er knapp. For hver år som går, blir oppgaven større. Klimaendringer akselererer. Populasjoner blir mindre. Den genetiske diversiteten minker.

Det som trengs, er både global handling — reduksjon i karbonutslipp — lokal handling, og mentalitetsendring. Vi må slutte å se havet som en ressurs å plyndre, og mer som et levende system vi er del av og avhengig av.

"Maneter er ikke fiender. De er indikatorer på at systemet er ute av balanse. Hvis vi fikser balansen — færre fisk blir tatt, temperaturen stabiliseres — så kommer manetene tilbake til normale nivåer. De er symptom, ikke sykdom."