Før det store hoppet: Slik forbereder du sinnet til det umulige

Fra frykt til fokus: Når sinnet blir ditt beste redskap

Når Patrick Johannessen skal hoppe av en fjellvegg 800 meter over havet, er det ikke kroppen hans som veier mest. Det er sinnet hans. Og det er sinnet som må trenes like hardt som musklene, kanskje hardere.

Patrick er basejumper fra Stavanger og har gjort hundrevis av hopp fra ulike høyder — fra bygninger til fjellsider og fra helikoptere. Han har sendt meg en liste over hva som kan gå galt. Det er ikke en kort liste.

Men han sier at det verste som kan skje på et hopp er ikke å falle — det er å miste fokus. Og fokus er noe du trener, ikke noe du får når du er født.

Tall og trender

Ekstremsporten vokser, og det samme gjør forståelsen for mental trening — og den skjemmede statistikken over hvor mange som ikke overlever møtet med det mentale aspektet.

Hva gjør en ekstremklatrer når frykten roper 'STOPP'?

Jeg møter Patrick to uker før hans neste hopp — et stort et fra en klippe i Svalbard. Han sier at frykten er ikke motsetter av mod. Det er grundlaget.

"Frykt er kroppens måte å si 'du kan dø her'. Og det er sant. Jeg kan dø hvis jeg gjør feil. Så i stedet for å klemme frykt ut — som de gamle ekstremistene prøvde — skal jeg bli god venner med den. Jeg skal forstå hva den sier og bestemme: skal jeg høre på den, eller skal jeg gjøre det allikevel? Det valget må være mitt, ikke frykten sin."

Hvordan du trener en sinnsnevrøsystem til å være rolig når alt sier 'LØFF!'

Patrick viser meg sin mental forberedelsesrutine. Den starter ikke på fjellsida — den starter i sofaen hans. Han bruker visualiseringsøvelser: han stenger øynene og forestiller seg hoppe nøyaktig slik det skal gå. Han ser detaljer — hvordan luften smaker, hvordan kroppen føles, hvor fallet begynner og hvor fallskjermen åpner.

Men det er ikke bare positiv tenking. Han visualiserer også det som kan gå galt. Han tenker gjennom hva han gjør hvis fallskjermen ikke åpner, hvis vinden blir for sterk, hvis hans kropp velger å panic. Han dreper disse scenarinene hundre ganger i sitt hode, så hvis de skjer for ekte, er de ikke nye.

Deretter: pusteteknikk. Når frykten tar tak, tar frykt den parasympatiske nervesystemet ditt — der du kjenner ro og kontroll. Patrick bruker en teknikk der han puster inn i fire slag, holder pusten i fire slag, ut i fire slag. Dette signaliserer til nervesystemet: 'Vi er ikke i fare. Alt er normalt. Rolig ned.'

Da det er tiden: Rutiner som holder sinnet fokusert

Selv før et hopp gjør Patrick ikke noe dramatisk. Han sier at mennesker forventer at ekstremist-folk skal være høy på adrenalin, skrikende og viltre. I virkeligheten? De er merkelig rolige. De har ritual.

En time før hoppet sjekker Patrick sitt utstyr — ikke fordi han er redd (han har sjekket det hundre ganger før), men fordi rutinen helt ritualet sier hjernen hans: 'Vi har gjort alt vi kan gjøre. Nå overlater vi det til treningen vår.'

Han gjør også noe uvanlig: han snakker med folk han elsker. Ikke for å si farvel (for det gjør han ikke engang), men for å huske hva som er virkelig i livet. At livet eksisterer utenfor ekstremsporten. Det hjelper hjernen hans å være mindre fokusert på hoppe og mer fokusert på å komme tilbake.

Hva ekstremsporten lærer oss om å overvinne frykt

Patrick sier at ekstremsport handler ikke om å være modig. Det handler om å være redde og gjøre det allikevel — ikke fordi du ikke respekterer faren, men fordi du respekterer deg selv nok til å vite at du kan håndtere det.

Og det handler ikke bare om hopp fra fjellsider. Det handler om presentasjonen du skal holde ved arbeidet. Det handler om å si fra overfor noe som er galt. Det handler om alle gangene livet vårt roper: 'Dette kan gå feil!', og vi må bestemme: skal jeg lytte til frykten, eller skal jeg gjøre det jeg vet er riktig?

Patrick skal hoppe om to uker. Han er ikke nervøs lenger. Han er fokusert. Og det er nøyaktig som det skal være.