Mime — kunsten som ikke sier ett ord

Det vil si ufarlig — gjennom stillhet

En mime begynner sitt show ved å komme ut på scenen, og gjøre ingenting annet enn å se på publikum. Det er alt som trengs for at publikums fantasi begynner å arbeide. «Hva skal den gjøre? Hva er scenen egentlig?»

Så beveger han seg mot en vegg — en usynlig vegg. Hender hans treffer glass, og publikum skjønner: Det er en vegg her, selv om det ikke er noe. Det er illusjonen som gjør mime genialt.

Mime er ingen flytende kunstform — det er kanskje det sterkeste kunstutsagn fordi det tvinger publikum til å fylle inn det som mangler.

Tall og trender

Mime var en stor del av franske og italienske teatertradisjon. Marcel Marceau gjorde det globalt kjent på 1950-60-tallet. I dag er mime mindre prominent i mainstream-underholdning, men opplevelse en renessanse blant street-performere og eksperimentelle teater-artistar.

En mime forklarer sitt håndverk

Vi snakket med Jakob Eriksen, profesjonell mime og teaterpedagog i Oslo.

"Folk tror mime handler om å gjøre dårlige vitser uten lyd. Det er helt feil. Mime er om å være brutalt ærlig med kroppen din. Du kan ikke lyve. Publikum ser når du driver — eller når du ikke gjør det."

Teknikkene bak det tause uttrykket

**Isolasjon**: En mime kan bevege bare fingrane mens resten av kroppen er stille. Eller bare ansiktet mens kroppen er fryst. Det krever ekstrem muskelkontroll — og år av trening.

**Motstand**: En mime som skyver en usynlig gjenstand må kjenne motstanden som gjenstanden ville gitt. Det gir kroppen autentisitet. Publikum tror på det fordi musklene beveger seg «riktig».

**Timing**: Timing er alt. En mime holder en fiktiv gjenstand i to sekunder — og den blir «tung» for publikums hjerne. En halv sekund for mye, og effekten forsvinner.

**Ansikt**: Øynene og munnen bærer all emosjon. En mime som trekker seg tilbake fra en usynlig vegg må vise hoppet i øynene før kroppen beveger seg.

Slik er det å se mime med barn

Vi fulgte en familieforestilling i Oslo hvor Jakob oppførte en klassisk mime-serie («Mannen i boksen», «Vendetta med luften»). Barna lo. Noen ba spørsmål: «Hva lager han?» En lille jente sa: «Han fisker i en usynlig innsjø.» Hun hadde helt rett — det var det han gjorde — men hun hadde oppfunnet det selv.

Det er dette mime gjør: Det gir publikum permisjon til å fylle inn detaljene. En annen publikummer hadde sett en mann som ble slipet av vind. Den samme forestillingen, tre forskjellige historier.

For familier er mime en veldig akseptabel kunstform — det er ikke aggresivt, det er ikke redd, det er bare menneske og fantasi.

Mime i dag — og hvorfor vi trenger det

Vi lever i en verden hvor alle prater hele tiden. Podcast, YouTube, sosiale medier — lyden dominerer. Mime er subversiv fordi den sier: «Hør her, vi trenger ikke ord. Vi trenger observasjon og fantasi.»

Pedagoger bruker mime-teknikker i drama-klasser for å lære barn om kropp-bevaring og emosjonelt uttrykk. Teaterarbeid med mime gjør barn mer selvbevisste og kreative.

Mime er ikke død — mime endres bare. I dag ser du den i Cirque du Soleil, i experimentell teater, og på gatene hvor street-performere fortsatt fanger passeranter med simple, stillfull illusjon.