Hva er mime? Kunsten om å snakke uten ord

Mime er død kunstform — eller er den det? Vi utforsker tradisjonen, teknikken og hvordan tause uttrykk ennå fascinerer publikum verden over. Historien bak det klassiske kunstneriet.

En mime står på en tom scene i hvit strømpebukse, svart skjorte og en hvit ansiktsmaling som gjør ansiktet til en maske. Musikk spilles kanskje, eller kanskje ikke. Og så begynner mime-kunstneren å leke. Kunstneren dytter mot en usynlig vegg, og publikum ser veggen så tydelig at de kan nesten føle den selv. Mime er kunsten om å skape virkelighet fra ingenting — eller snarere, fra alt som finnes i publikums fantasi. Det er en av de eldste kunstformene vi kjenner, og likevel virker den paradoksalt nok både helt moderne og helt død. Men er mime virkelig døende, eller lever det videre under radaren?

Mime oppsto ikke i Frankrike (selv om mange tror det). Det stammer fra antikk gresk og romersk teater, der skuespillere brukte stilisert bevegelser og ansiktsminer for å fortelle historier. Mimen var en klassisk karaktertyp i romersk 'fabula atellanaria' (improviseringskomedier). I middelalderen forsvant mime under, men det dukket opp igjen under renessansen i commedia dell'arte — italiensk improvisasjonsteater der pantomime var sentral. Det var først i det 20. århundret, spesielt gjennom franske kunstnere som Jacques Tati og mest av alt Marcel Marceau, at mime ble kodifisert som sin egen kunstform. Marceau, som levde fra 1923 til 2007, oppfant karakteren 'Bip' — en triste, poetisk mime i dressjakke og hvit maske — og gjorde mime til en respektert kunstform som sto sin plass ved siden av ballett og teater.

Mime er ikke 'å late som man holder noe' — det er mye mer presist enn det. En riktig mime-kunstner studerer fysikk og bevegelser med samme nøyaktighet som en klassisk ballett-dansør. Når en mime 'holder en usynlig gjenstand', bruker de det som heter 'point of focus' — et imaginært punkt i rommet hvor objektet 'er'. Hånden må være helt konsistent med hvor objektet skulle være. Hvis du later som å holde en liten kule, holdes hånden mye strammere og nærmere kroppen enn hvis du later som å holde en stor kule. En mime som 'klatrer en usynlig stige' må virkelig strekke seg og bruke hele kroppen. Det som gjør det tydelig for publikum er at mimen ikke varierer fra denne illusjonen — hun er 100% forpliktet til å behandle det imaginære som virkelig. Og publikum tar opp det innledige signalet og fyller resten inn selv.

Mime har opplevet en mindre renessanse takket være sosiale medier og street performance, selv om tradisjonell mime-teater er mindre populært enn før.

Det er sant at mime ikke lenger er en mainstream kunstform slik det var i 1970-tallets Paris. Men det er ikke død. Det lever videre i street performance, i sirk, i moderne dans, og på sosiale medier. Kunstnere som Jay Leno (ja, Tonight Show-verten) jobber med mime-prinsipper. Moderne teater bruker mime-elementer hele tiden. Og faktisk: pandemien gjorde mime til en kulturell fenomen igjen, fordi performance-kunstnere måtte finne måter å opptre på uten worded dialogue — mime var perfekt. En youtube-video av en mime som 'åpner en usynlig boks' eller 'håndfanger' kan få millioner av visninger. Mime er ikke død — den lever bare på en annen bølge.