Mime i Norge: Kunsten som forsvinner

Mime i Norge: Status og muligheter nå

Mime er en kunstform som fant sitt høydepunkt i Norge på 1970-1980-tallet. Danseteater var på sitt beste, fysisk teater blomstret, og mime-ensembler tournerte over hele landet. I dag er det annerledes.

Når du søker etter "mime kunstner Norge" på nett, finner du få aktive fremstillinger. Mime-undervisning har krympet ved både normale og spesialiserte scenekunststeder. En kunstform som engang var levende i både byer og små tettsteder, er blitt noe mange forbinder med "gamle dager" eller med sirkusartikler.

Likevel finnes det noen som arbeider med mime i Norge i dag, og de har viktige budskap om hva som gikk tapt og hva som kan gjenvunnes.

Fra blomstring til stilhet

Mime kom til Norge i kjølvannet av europeisk danseteater-bevegelse på 1970-tallet. Kunstnere som var inspirert av franske mimeteatre, og av teoretikere som Jacques Lecoq, etablerte mime-grupper og undervisning som spredde seg raskt.

På sitt høydepunkt hadde Norge minst fire-fem aktive mime-ensembler som turnerte nasjonalt og internasjonalt. Mime-undervisning var tilgjengelig på flere institusjoner, og mime ble sett som en viktig komponent i teatrutdanning. Det var en kunstform med energi og publikum.

Fra 1990-tallet og utover endret interessen seg. Postmodernisme og andre kunstformer trakk fokus vekk. Finansiering ble vanskeligere. Og mime, som alltid var en nisjekunstform, ble selv mer nisje. I dag er det få som ønsker å arbeide som professionell mime-artist i Norge.

Tall og trender

Mime som kunstform er i en «nedgangsperiode» i Norge, men har stabile nisjer internasjonalt.

Hvorfor forsvant mime fra Norge?

En årsak er at mime krever en viss disiplin og treningsintensitet som ikke passer alle. En annen er at publikum nå har et hundretusenfold av alternativer for underholdning. I dag kan du se hva som helst på YouTube — mime må konkurrere med det.

Postvekslingene i scenekunsten på 1990-2000-tallet favoriserte annen kunstuttrykk. Standup-komedie, fysisk teater (som er annerledes enn mime), og interaktive performance-former ble mer populær. Mime ble oppfattet som "gammeldags".

Og så er det økonomi. En mime-artist trenger lite utstyr, men mye trening. En ung kunstner kan oftere finne arbeid og sponsoring i andre kunstformer. Når ikke nok mennesker velger mime som karriere, blir undervisning vanskelig, noe som reduserer neste generasjon.

Mime i dag: Små nisjer med stor potensial

Det finnes personer i Norge som fortsatt arbeider med mime. Noen arbeider i det frie scenekunstmiljøet, noen kombinerer mime med danseteater eller annen fysisk performance. Og noen velger mime spesifikt fordi de elsker det, ikke fordi det er karrière.

Internasjonalt finnes det en liten renessanse i mime og fysisk teater. Strasbourg-festival og andre internasjonale festivaler viser hele tiden mime-arbeider som er innovative og relevant. Det som forsvant fra Norge, blomstrer andre steder.

Og så er det ungdom som rediskvirerer mime — ikke som klassisk mime, men som en ingrediens i deres eget kunstuttrykkelser. En skuespiller kombinerer mime med andre teknikker. En danser bruker mime-elementer. Mime er ikke død, det er bare ikke lenger en selvstendig kunstform på samme måte som før.

Muligheter for mime i Norge

Om mime skal komme tilbake som levende kunstform i Norge, må det være gjennom nyinvensjon. Ikke en kopie av 1970-tallets mime, men en moderne versjon som snakker til mennesker i dag.

Mime i street-art og urban performance kan være en vei. Mime i kombinasjon med digital kunst eller installasjon kan være annen. Mime som terapiform eller som verktøy for mennesker med talervansker er et tredje felt.

Det som er sikkert er at mime ikke skal forsvinne helt. For når mime på sitt beste er det, er det en kunstform som når rett til hjertet på en måte som ord ikke kan. I en verden som blir stadig lysere og stormere, kan det være nettopp det vi trenger.

"Mime lærer oss at kommunikasjon ikke trenger ord. I en verden full av lyd og uro, er det stilheten som snakker høyest."