Mime versus fysisk teater: To sider av det stumme uttrykket

Stille kan tale høyere enn ord

Mime og fysisk teater blir ofte blandet sammen—begge bruker kroppen som hovedinstrument, begge er ofte stille, og begge ignorerer ordet som kunstnerisk verktøy. Men de er ikke det samme, og deres grenselinjer forteller en fascinerende historie om hvordan mennesker uttrykker seg når de ikke snakker.

For gründere, fagfolk og kunstnere som arbeider med scenekunst og performance, er denne distinksjonen kritisk. Å si at noe er "mime" når det faktisk er "fysisk teater" er som å si at jazz er klassisk musikk—teknisk antydelig, men kunstnerisk helt galt. De to formene har ulik filosofi, ulik tradisjon, og ulik intensjon.

I denne artikkelen sammenligner vi mime og fysisk teater punkt for punkt: deres historie, tekniker, filosofi, og hvor de konvergerer og divergerer. Hvis du har tenkt å se en performance eller til og med prøve selv, dette vil klargjøre hva du faktisk ser.

Mime: Klassisk kunst av det usynlige

Mime kom fra antikk Roma der det var en kunstform kjent som "pantomimus"—en single performer som forteller en komplett historie gjennom ren bevegelse og mimikk, uten ord eller scenografi. I middelalderen forsvant mimen til fordel for talebasert drama, men den ble gjenoppdaget i Frankrike på 1800-tallet som en "klassisk kunstform.

Det klassiske mimes regler er streng. En mimer skal ikke snakke på scenen (stille). En mimer bruker "invisible props"—han er låst inne i en usynlig boks, eller han trekker en usynlig reb. Publikum må bruke sin fantasi til å fylle inn omgivelsene. Alle bevegelser skal være nøyaktige og kontrollerte; hver muskel skal tjene kunsten.

Marcel Marceau (1923-2007) var mimes største mestrer. Han skapte karakteren Bip—en traurig, hvit-ansiktet pantomimer som levde en hel liv på scenen. Marceau demonstrerte at mime kunne oppnå dybde og pathos som rivaliserte talebasert drama. Hans ytringer var så kraftig at mennesker gråt selv om ingen ord ble sagt—og det var poengene.

Fysisk teater: Kroppen som forteller samfunnshistorier

Fysisk teater er en moderne kunstform som oppsto fra teatervolutioner på 1960-tallet. I motsetning til mime, som fokuserer på individets indre verden, fokuserer fysisk teater på relasjonene mellom kropper og miljøet, mellom mennesker, og mellom mennesket og makt. Det bruker stilisert bevegelse, men det er ikke begrenset til den strenge "invisible box"-filosofien.

Fysisk teater kan brukes både stille og med tale. En performer kan snakke når det tjener historien. Scenografi er ofte tilstede. Musikk, lys, og objekter kan være sentrale. Sirkus-teknikker, dans-teknikker, og akrobatikk er hele tatt. Jacques Tati sin komedie-stil—der hele kroppen er uttrykksfull, og enhver bevegelse er meningsfull—er et eksempel på fysisk teater.

Cirque du Soleil er kanskje den mest kjente moderne formationen av fysisk teater. Det kombinerer dans, akrobatikk, musikk, og visual design til en helhetlig opplevelse. Ingen mime-regler om "usynlige bokser"—bare et fokus på hva kroppen kan fortelle.

Mime vs. Fysisk teater: Punkt for punkt

**Verbal/nonverbal**: Mime er ren nonverbal—ingen ord tillatt. Fysisk teater kan bruke ord når det tjener historien.

**Inventar/props**: Mime bruker usynlige props som utgangspunkt for fantasi. Fysisk teater bruker ofte scenografi og objekter.

**Fokus på individ vs. samfunn**: Mime fokuserer på individets psyke og innerworld. Fysisk teater fokuserer ofte på forhold, kraft-dynamikker, og samfunn.

**Stilthet**: Mime er alltid stille. Fysisk teater kan være stille eller bruke musikk og vokaler.

**Akrobatikk**: Mime unngår akrobatikk (det distrakter fra porteray). Fysisk teater inkluderer akrobatikk naturlig.

**Tradisjon**: Mime har en lang historisk tradisjon og kanoniserte mestrere (Marceau). Fysisk teater er modern og ikke-dogmatisk.

Hvor de møtes: Grensene er mindre klare i dag

I dag blander moderne mime og fysisk teater. En moderne mime kan bruke scenografi (klassisk mime gjør det ikke). En fysisk teater-performer kan være stille og fokusere på å "tegne i luften". Jacques Tati sitt fysiske komedi bruker både mime-teknikker og scenografi-teknikker.

Det som skiller dem er ikke lenger streng—det er filosofi. Mime handler om det umulig gjort mulig gjennom kroppen alene. Fysisk teater handler om kroppen som medium for å fortelle større historier. En mimer kan gjøre publikum le av en usynlig reb som tangles seg rundt. En fysisk teater-performer gjør publikum le av dynamikken mellom to mennesker og makt-strukturen som er implicit.

Derfor kan du se en "mime-teater"-produksjon som bruker både teknikker. Det beste moderne scenekunst låntar fra begge tradisjonene—Mimen's presisjon og fokus på kroppen, og fysisk teaters fokus på relasjonelle og samfunnsmessige narrativer.

Tall om teater og publikum

Stillhet har sitt publikum.

Velg din form for stillhet

Hvis du elsker å se performances og er interessert i scenekunst, bruk neste gang du ser en show til å spørre deg selv: er dette mime eller fysisk teater? Og hva betyr det for hva jeg ser og forstår?

Hvis du selv drømmer om å opptre: mime er disiplinen for deg hvis du ønsker å perfeksjonere et system, lære fra mestrere, og fortelle indre historier. Fysisk teater er hvis du ønsker mer frihet, eksperimentasjon, og fokus på sosiale narrativer.

Både mime og fysisk teater beviser at mennesker ikke trenger ord for å kommunisere. Ofte kan stille tale høyere. Og i en verden av konstant noise, er det en kraftigst budskap av alt.