Min vektnedgang – tre år etterpå

Sommeren klærne passet ikke lenger

Sommeren 2022 var jeg på stranden med familien min. Jeg var 30 år og veide 108 kilo. Det var merkelig og ikke enkel å se bildene etterpå – ikke fordi jeg plutselig var voksen og kunne bedømme meg selv objektivt, men fordi jeg kjente nøyaktig hva jeg hadde sett i speilet den morgenen da vi dro til stranden.

Jeg hadde prøvd før. Jeg hadde gått på en streng diett, kuttet kalorier drastisk, og trent meg selv til utmattelse. Og ja, jeg gikk ned 10-15 kilo, som jeg tok tilbake innen ett år. Jeg opplevde det som mitt eneste liv – å være tung var mitt skjebne.

Det som endret seg var ikke motivasjonen eller illusionen om at jeg kunne lykkes. Det som endret seg var hele min approasj til det hele, fra grunnen av.

Tall og trender

Hva som ødela tidligere forsøk

Jeg kaller mine tidligere forsøk for «punishment diets». Jeg kuttet alle fetter, spiste kylling og brokkoli hver dag, og trent som jeg hadde noe jeg måtte bevise til verden. Jeg gikk ned kilo, men jeg hatet hver eneste dag av det. Det hele føltes som en straf. Etter tre-fire måneder eksploderte jeg. Jeg spiste alt jeg kunne få tak i – kake, pizza, sjokolade – som reaktsjon på den mentale undertrykkingen. Og så kom skyldfølelsen, og deretter den avmaktsfølelsen som kom før diett nummer to. En psykolog jeg møtte sa noe som var vanskelig å høre: «Det du gjør er ikke en livsstilsendring. Det er hevn på kroppen din for å være tung. Og kroppen din hater deg for det.» Hun hadde fullstendig rett.

"Det du gjør er hevn på kroppen din. Og kroppen din hater deg for det."

Hvordan jeg gjorde det denne gangen

Jeg begynte ikke med diett og restriksjoner. Jeg begynte med å gå turer. Bare tjue minutter hver morgen – før frokost, før alt annet, før jeg hadde tid til å tenke meg om. Jeg hadde ingen større mål bortsett fra å gjøre det hver dag.

Etter en måned legget jeg til styrketrening to ganger i uken. Ikke fordi jeg ville gå ned i vekt – fordi jeg ville bli sterk. Jeg ville kunne løfte tunge ting uten å få vondt i ryggen.

Deretter – og bare deretter – endret jeg hva jeg spiste. Ikke ved å kutte ting helt, men ved å legge til. Jeg legget til proteiner ved hver måltid. Jeg legget til grønnsaker. Og helt gradvis, over mange måneder, uten at jeg noen gang sa «jeg skal aldri mer spise det», spiste jeg naturlig mindre av det usunne.

Det hele tok 18 måneder. Jeg gikk ned 25 kilo. Men det var aldri straff. Det var aldri «jeg skal ikke spise det». Det var «jeg foretrekker nå å ha energi om morgenen enn en søt kaffe».

Det vanskeligste arbeidet var psykologisk

Vektnedgang er merkelig fordi det er en fysisk endring som gjenspeiler dine indre følelser. Hver gang jeg så meg selv i speilet, husket jeg hvorfor jeg hadde blitt tung: stress på jobben, ensomhet, mislykete relasjoner. Kroppen min var et lager av følelser jeg aldri hadde prosessert.

Det første året av vektnedgangen var jeg redd. Redd for at hvis jeg var slank, ville mennesker se hvem jeg virkelig var under størrelsen. Redd for at jeg ville være skuffende. Redd for at mennesker bare hadde vært snill fordi jeg var stor.

Jeg måtte jobbe mentalt med det, med en terapeut. Jeg måtte lære meg selv å si både «du er ikke mindre verdig fordi du veier mer» og «du er ikke mer verdig fordi du veier mindre». Begge var sannheter jeg måtte ta inn.

Og så var det det merkelige: når du mister 25 kilo, mister du 25 kilo hver dag i etterkant. Det var nye klær som måtte kjøpes. Det var kommentarer fra mennesker som ikke så meg på måneder. Det var å måtte bygge en ny identitet hvor jeg ikke lenger var «den tunge vennen».

De to årene etter – noen ganger tøffere enn nedgangen selv

Jeg holder vekten nå. Jeg er 82 kilo, som er akkurat hvor jeg vil være. Men det som overrasket meg mest var at det første året etter vektnedgang var psykologisk tøffere enn nedgangen selv. Jeg måtte lære at det var helt ok å spise ris igjen uten at jeg ville ta alt vekten tilbake. Jeg måtte lære at en kake på en fest ikke betyr at jeg har mislyktes eller at det hele skal omgjøres.

Jeg måtte akseptere at vekten min kan fluktere 1-2 kilo avhengig av hvor mye vann jeg drikker, hvor ofte jeg trener, og hvilket tidspunkt på menstruasjonssyklusen jeg er på. Jeg måtte slutte å se på disse små svingningene som personlige nederlag.

Men nå, to år senere, er det blitt normalt. Jeg tror ikke på «vektnedgang» som et mål lengre – jeg tror på å bygge en kropp og et tankesett som tåler å være menneske med alle det innebærer.

Hva jeg kan dele med deg

Gå ikke på en «diett». Det ordet betegner selv et midlertidig lidelse. Lag en livsstilsendring som er så gradvis og ydmyk at dine venner kanskje ikke engang merker det. Ikke si til alle at du skal gå på diett – det legger psykologisk press som gjør det vanskeligere.

Fokuser på det du legger til, ikke det du fjerner. Flere proteiner, flere grønnsaker, mer bevegelse. Når du fyller dagen med det sunne, blir det naturlig mindre plass til det andre.

Vær snill mot kroppen din – den har båret deg gjennom alle årene. Vektnedgang handler ikke om å straffe den eller å vise den at den var dårlig. Det handler om å takke den ved å behandle den bedre.

Og til slutt: hvis du mislykkes, så mislyktes jeg også. Flere ganger. Vektnedgang er ikke lineær – det er tre skritt fremover, ett skritt bakover, gjentatt fra måned til måned. Det er ikke et mål som du krysser av. Det er en praksis som mange av oss jobber med resten av livet.