Slik er det å stå på scenen i en musikal hver kveld

Fra ord på papir til musikk i øret

Klokken 18:30 hver dag stiller jeg meg foran speilet på garderoba. Kostymet hviler på stolen, og jeg begynner det daglige ritualet som skal gjøre meg til karakteren jeg skal portrettere. Det er samme blakk hver dag, samme scenekledning, samme marked som venter på andre siden av teppet. Men hver forestilling er ny.

Å stå på scenen i en musikal hver eneste kveld er ikke bare en jobb — det er en livsstil. Du må være både atlet og kunstner, både disiplinert og følelsesmessig åpen. Kroppen må være i topptilstand, men hjemlet må være tilgjengelig og sårbar for publikum.

De fleste som ikke arbeider innen teater har ingen idé om hva det koster å gjenta samme forestilling gang etter gang. Det er ikke som å gjøre en rolle en gang. Det er å leve den, hver eneste dag, på nytt, foran nye mennesker.

Rutinene som bygger karakteren

Tre timer før ridekanten må alle være på plass. For meg starter dagen med fysisk trening. En times styrketrening eller yoga er helt nødvendig for å holde kroppen i stand. Musikalene krever bevegelse, dans, og ofte høyt stemmeleie.

Deretter møtes hele ensemblet på scenen for oppvarmning. Vi gjør vokaløvelser, vi danser gjennom de tøffeste sekvensene, og vi sjekker alle tekniske elementer. Mikrofonen skal fungere perfekt, belysningen skal være på plakk, og alle skal vite hvor de skal stå.

En halv time før forestillingen sitter jeg helt alene i garderoben. Dette er min stille tid. Jeg minner meg selv på motivasjonen, jeg sentrerer meg, og jeg ber om at det skal bli en god kveld.

Kroppen som instrument

De fleste dagene er jeg sjenert, sliten og litt vond. Hoften jeg vred under dagens dans gjør vondt når jeg sitter ned. Halsen er litt stramt etter å ha sunget høyt i tre timer. Føttene fortjener deres egen lovprisning — de bærer meg over hele scenen.

Jeg har lært å massere meg selv, å bruke varmeblokker, og å drikke så mye vann at jeg må løpe til toalettet mellom aktene. Jeg tar vitaminer, jeg sover elleve timer når jeg kan, og jeg unngår folk som er syke.

Paradoksalt nok er dette fysiske arbeidet det som gjør at jeg føler meg mest levendig. Jeg merker min egen styrke, min egen framtid, min egen vilje hver gang jeg bringer et hopp eller holder en høy tone.

Et fellesskap som ingen annen

Når teppet er lukket og forestillingen er over, faller vi sammen som en familie. Vi sitrer av adrenalin, vi gir hverandre høy fem, og vi deler øyeblikket som bare vi forstår. Vi har nettopp levet tolv eksistenser sammen på samme scene.

Det finnes ingen sammenligning for dette fellesskapet. Det er som en idrettslag, men med større følelser. Det er som en akademi, men med større bånd. Vi vet hvem som sliter hjemme, hvem som hadde en dårlig dag, og hvem som trenger en ekstra klem.

Vi kjenner også grenser. Vi vet hvem som trenger stille og hvem som trenger latter. Det er en tredje ting — verken familie eller venner, men noe helt tredje som oppstår når mennesker går gjennom noe intenst sammen dag etter dag.

Tall og trender

Musikal-industrien i Norge har vokst betydelig over det siste tiåret. Antallet forestillinger og billetter solgt har økt, og flere og flere unge mennesker drømmer om å arbeide innen teater og musikal.

Ordene til de som vet

Vi spurte Marianne Helstad, som har spilt i «Kristina fra Duvemåla» i fem år, hva som holder henne gående hver dag.

"Det som holder meg gående er øyeblikket før teppet åpner. Jeg vet at det er 1200 mennesker der ute som forventer at jeg skal ta dem med på en reise. Det ansvar, det glede, det er det hele handler om."