Afrikansk mytologi i Norge: Slik endrer det kulturlivet

Fra marginalisering til sentral posisjon

For få tiår siden, var afrikansk og urfolks mytologi i Norge noe som ble behandlet som eksotisk, annerledes, eller irrelevant til norsk identitet. Det ble finnes som «noe annet» snarere enn som del av «oss». Men over det siste tiåret har det skjedd en seismisk skift. Afrikanske fortellinger, verdier og kunstformer er blitt integrert inn i norsk kulturliv på måter som ville vært utenkelig for 20 år siden. Fra bestseller-bøker som bruker afrikansk mytologi som rammeverk, til musikk som sampler tradisjonelle afrikanske instrumekter, til teaterprosjekter som reimaginer afrikanske sanger—det er en revialisering i gang.

Denne transformasjonen handler ikke bare om diversitet eller politisk korrekthet. Det handler om at Norge—som alle vestlige kulturer—har gjort seg avhengig av en svært snevreren eudorske og skandinavisk kanon. Når man åpner seg for afrikansk og urfolks tradisjon, ekspanderer den kulturelle imaginasjonen dramatisk. Nye karakterer, nye plot, nye estetikker blir mulig.

Litteraturens nyvunne kjærlighet til afrikansk mytologi

Norsk litteratur har eksplodert med bøker som bruker afrikansk mytologi som sitt rammeverk eller inspirasjon. Autorer som Ayanda Kiwanuka og andere har skrevet bøker som gjenskaper og reimaginer klassisk afrikanske fortellinger for moderne publikum. Samtidig, norske forfattere som Sindre Arkeo og Rune T. Kidde har begynt å integrert afrikanske mytologiske elementer inn i sine historier. Det var en tid hvor sånt ville ha vært betraktet som «kulturell appropriation» eller irrelevant. I dag ses det som naturligt og inspirerende. Bokhandler rapporterer at bøker med afrikansk- eller urfolks-tema selges betydelig bedre enn de gjorde for 10 år siden. En bokglub-bevegelse har oppstår rundt afrikanske historier, og universiteter introduserer kurser dedikert til afrikansk mytologi og litteratur. Dette reflekterer ikke bare endring i forbruksmønstre, men en fundamental omvurdering av hva som anses som «norsk» eller «relevant for norske lesere".

Visuell kunsten reimaginer det afrikanske

I de visuelle kunstene—maleri, skulptur, fotografi—ser vi en lignende trend. Norske kunstnere som Kristine Opstad og Siri Gould bruker afrikanske estetikker, maler afrikanske figurer, og citer afrikansk kunsthistorie. Samtidig, afrikanske kunstnere som bosetter seg i Norge, får større anerkjennelse og utstillingplasser. Kunstinstitusjoner som Nasjonalgalleriet har begynt å aktivt hente inn afrikansk kunst i sine permanente samlinger. Det var en tid hvor afrikansk kunst ville ha blitt klassifisert under «stammekunst» eller «etnografisk materiale» i stedet for «fine art». I dag erkjennes det som integrert del av den globale kunsthistorien. Oslo har også utviklet seg til et hub for afrikansk kunstproduksjon—flere galerier fokuserer eksplisitt på afrikansk kunst, og kunstfestivaler som «Out of Africa» har blitt årlige arrangementer.

Tall og trender

Tallene som dokumenterer denne kulturelle transformasjonen er signifikant. Siden 2015 har antallet norske bøker som fokuserer på eller bruker afrikansk mytologi økt med 230 %. Museer rapporterer at utstillinger med afrikansk tema trekker flere besøkende enn de gjorde tidligere. Streaming-plattformer som Netflix og HBO Max har begynt å produsere norsk-språkige serier med afrikansk mytologisk inspirasjon.

Musikk og dans—tradisjonens puls

Musikken og dansen er kanskje de mest umiddelbare uttrykk for kultur. I Norge, ser vi en blomstring av musikere som bruker afrikanske instrumenter—tam-tam, djembe, balafon—eller som sampler tradisjonelle afrikanske melodier. Norske musikere fra diverse sjanger—fra jazz til hip-hop til elektronisk—integrert afrikanske elementer inn i sin musikk. Dansmiljøet har også gjennomgått en transformasjon. Afrikanske dansstiler som Afrobeats, Kwaito og andre blir undervist på danseskole over hele Norge. Festivalene som Øya Festival har begynt å aktivt boke afrikanske artister som hovededtraksjon.

Denne musikkalske og dansemessige integrering er kanskje det mest naturlig og organisk fordi musikk og dans transskenderer språk og kultur. En afrikansk melodi behøver ikke oversettelse—den blir forstått gjennom kropp og følelse. Dette gjør at afrikansk musikk og dans har en unik evne til å integrer seg inn i norsk kultur uten å virke fremmed.

Norsk identitet reimaginerres

Bakenfor all denne kulturelle aktiviteten ligger et dypere spørsmål: Hva betyr det å være norsk i dag? Historisk sett har norsk identitet vært koblet til skandinavisk og vesteuropeisk tradisjon—vikingtidsmytologi, nordiske sager, europeisk klassisisme. Men Norge av i dag er mer multikulturelt og globalt enn noen gang. Med økende immigrasjon fra Afrika, og økende interessei afrikansk kultur blant etniske nordmenn, blir grensene for norskhet mer flytende. Å inkorporere afrikansk mytologi inn i norsk kulturkonstruksjon betyr ikke at man mister sin norskhet. Det betyr at man ekspanderer det, gjør det rikere og mer diverse. Det er ikke et spørsmål om enten-eller, men både-og.

En globalisert fremtid

Det pågår en stille, men fundamental transformasjon av norsk kultur. Afrikansk og urfolks mytologi—som en gang ble betraktet som perifert—har blitt sentralt. Dette er ikke et resultat av politisk korrektness alene, men av en genuine oppdagelse at disse tradisjonene er rike, komplekse, og inspirerende. Norske kunstnere, forfattere, musikere og dansere har funnet noe verdifullt i disse tradisjonene—noe som gir nye perspektiver og muligheter. Og norsk publikum har respondert. Vi liker fortellingene. Vi liker musikken. Vi liker den nye kulturen som oppstår når tradisjonene blandes. I 2027 og fremover, vil denne integrasjonen sannsynligvis akselerere. Kanskje vil det en dag virke merkelig å snakke om «norsk» kultur som noe helt separat fra afrikansk kultur.

"Kultur er ikke et museum—det er en levende ting som hele tiden endrer seg og vokser."