Slik er det å leve som NASCAR-fan i USA: Reportasje fra racingbanen

Seks timer i North Carolina endret hvordan jeg forstår fansen

Jeg ankom Charlotte Motor Speedway på en kald morgen i mai, ikke helt sikker på hva jeg skulle forvente. Som europeer hadde jeg ingen dypere forståelse av NASCAR—det var bare rask kjøring rundt i sirkel. Jeg hadde feil. Veldig feil.

Rundt meg var 150 000 mennesker som tydeligvis var hjemme. De hadde tent bål, hissige griller, og drakker fra store kopper merket med lagvåpnene sine. Når jeg spurte en mann i 60-årene hva som gjorde NASCAR spesielt, smilte han stort og sa: 'Du er hjemme.' Jeg skjønte ikke da. Jeg gjør det nå.

Tall og trender

NASCAR er en av de største motorsportsligaene i verden, og fansen til denne sporten er blant de mest dedikerte og loyal du finner.

Tradisjoner som holder familier sammen

Jeg møte familien Johnson. De hadde vært på Charlotte Motor Speedway hvert år siden 1992—34 år med samme lagord, samme plaser, samme ritualer. Morfaren hadde tatt med sin sønn, som hadde tatt med sine barn, som nå tok med sine barn. Det første barnet hadde sitt første NASCAR-løp to uker gammel.

'Motro' Johnson, som de kalte bestemorgen, viste meg familie-tradisjonene. De ankom dagen før løpet, satte opp krystalllysene og grilla samme plassen som i 1992. Noen har gjort det på samme plasse i 30 år. For dem var dette ikke bare sport—det var familiereunion med høy fart og brennende gummi.

Felleskap som transcenderer klasse

Hva fascinerer meg mest er hvordan NASCAR samler mennesker fra alle samfunnslag. En tidligere ingeniør, en lærer, en pensjoneist, og en ung fabrikkarmeider satt ved siden av hverandre og heiet fra hjertene sine. Når de talte om racerne, snakket de om dem som kjente mennesker—de visste familiehistoriene, personlighetstypen, og drømmene deres.

En NASCAR-fan sa noe som ble med meg: 'I Nord-Carolina, her er det én ting som samler alle—og det er banen.' Jeg forsto. I en verden som splittes mye på religion, politikk, og rase, var det noe varelgt ved å dele det samme hjerteblikket.

Kjøringen selv: Lyd, fart og tårer

Når løpet startet, gjorde 40 biler samme ting samtidig—og det var ikke noe mindre enn kaotisk skjønnhet. Lyden alene var nok til å få hjerte til å hamre. Folk rundt meg løftet armene, ropte navn, og noen hadde faktisk tårer.

Det opplevde jeg ikke som bare motor-lyd. For fans her er det musikk som sier: 'Dette er mitt folk, mitt lag, min kultur.' Når favoritten deres passerte, stod hele seksjonene opp. Jeg har aldri sett idrettsfansing på dette nivå.

Når jeg forlot banen

Jeg forlot Charlotte Motor Speedway som et annet menneske. Jeg forstår nå ikke NASCAR som en sport—jeg forstår det som en kultur som holder mennesker sammen når så mye ellers deler dem.

Hvis du noen gang har lurt på hva som gjør amerikanere så dedikerte til motorsport, er svaret ikke racerne. Det er fansen. Det er familien. Det er tradisjonen som sier: 'Vi skal være her sammen, år etter år, og vi skal juble, og vi skal være hjemme.'

"NASCAR er ikke noe du bare ser—det er noe du lever. Jeg har vært her 34 år, og jeg skal være her 34 år til."