Regulering av alternativ medisin i Norge

Fra kvakksalverloven til alternativbehandlingsloven

Norges regulering av alternativ og komplementær medisin har røtter tilbake til 1936, da den såkalte kvakksalverloven – formelt "lov om adgang for folk uten medisinsk embetseksamen til å ta syke i behandling" – ble vedtatt. Loven forbød ikke-autoriserte personer å behandle syke, men inneholdt unntaksbestemmelser og ble håndhevet svakt.

I 2004 ble kvakksalverloven erstattet av lov om alternativ behandling av sykdom mv. (alternativbehandlingsloven). Denne loven representerte et paradigmeskifte: fra forbud til regulering og informasjon. Den innførte et frivillig registerordning for utøvere og tydeliggjorde grensene for hva alternativbehandlere kan gjøre.

Alternativbehandlingsloven – hva sier den?

Alternativbehandlingsloven fra 2004 regulerer all alternativ behandling i Norge. Loven definerer alternativ behandling som behandling utenfor den offentlige helsetjenesten, basert på kunnskap eller tradisjoner som ikke er en del av skolemedisinens tradisjon.

Loven forbyr ikke alternativ behandling generelt, men setter klare grenser: Det er forbudt å behandle alvorlige sykdommer (kreft, hjertesykdom, diabetes, HIV/AIDS m.fl.) uten at pasienten er under leges tilsyn. Autorisert helsepersonell kan derimot bruke alternative metoder som supplement til ordinær behandling uten disse begrensningene.

• Forbyr ikke alternativ behandling generelt
• Forbyr behandling av alvorlig sykdom uten legetilsyn
• Gir rett til etablering av frivillig registerordning
• Stiller krav om informasjon og markedsføring som er saklig
• Pålegger meldeplikt til kommunen ved alvorlige hendelser

Registerordningen (RBUF)

Alternativbehandlingsloven hjemler en frivillig registerordning for utøvere av alternativ behandling, administrert gjennom Brønnøysundregistrene. Registerordningen (RBUF) gir registrerte utøvere visse fordeler: de kan behandle pasienter henvist fra lege uten å bli rammet av forbudet mot behandling av alvorlige sykdommer, og de er fritatt fra merverdiavgift på behandling.

For å registrere seg må utøveren tilhøre en godkjent organisasjon med krav til utdanning, etikk og klagehåndtering. Per 2026 er over 30 ulike behandlerorganisasjoner godkjent under RBUF, med til sammen ca. 10 000 registrerte utøvere.

SABORG – bransjens eget samarbeidsorgan

SABORG (Samarbeidsrådet for alternative behandlingsformer i Norge) er en paraplyorganisasjon for organisasjoner som representerer utøvere av alternativ behandling. SABORG arbeider for å styrke kvaliteten og seriøsiteten i bransjen, og er en aktiv stemme overfor politiske myndigheter.

Organisasjonen har bl.a. engasjert seg i spørsmål om utdanningsstandarder, forsikringsordninger og behovet for mer forskning på alternativ medisin. SABORGs medlemsorganisasjoner representerer et bredt spekter av behandlingsformer, fra akupunktur og kiropraktikk til homeopati og soneterapi.

Nifab – informasjon om alternativ behandling

Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling (Nifab) ble opprettet av myndighetene for å gi nøytral, faktabasert informasjon om alternativ og komplementær medisin. Nifab drives av NAFKAM (Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin) ved UiT Norges arktiske universitet.

Nifab publiserer informasjon om ulike behandlingsformer, vurdert opp mot tilgjengelig forskning. Senteret drives ikke av bransjens interesseorganisasjoner, noe som gir det en uavhengig posisjon. Pasienter oppfordres til å bruke Nifab som kilde for å gjøre informerte valg.

Pasientrettigheter og ansvar

Pasienter har rett til å bruke alternativ behandling i tillegg til eller i stedet for konvensjonell medisin. Alternativbehandlingsloven understreker imidlertid utøverens informasjonsplikt: pasienten skal informeres om at behandlingsformen ikke er del av skolemedisin, om forventet effekt og om eventuelle risikoer.

Pasienter som opplever feil eller skade fra alternativbehandling kan klage til Statsforvalteren. Utøvere registrert i RBUF er pålagt å ha behandlingsforsikring. Det er særlig viktig å advare om at alvorlige sykdommer bør behandles av autorisert helsepersonell – alternativ behandling er i slike tilfeller kun et eventuelt supplement.

"Pasienter har rett til å velge, men alternativ behandling er ikke et substitutt for nødvendig medisinsk behandling ved alvorlig sykdom."