Hva er nebulaer og hvordan blir stjerner til?

En stjernesykehuslaboratorium som er større enn solsystemet

Tenk deg en gigantisk sky av gass og støv – så stor at det vil ta lys 10 år å krysse den. Så tenk deg at denne skyen begynner å dra seg sammen på grunn av sin egen tyngdekraft. Partikler drar mot partikler, temperaturen stiger, og plutselig – på toppen av en prosess som tar millioner av år – har du en stjerne.

«Det vi kaller en nebula er faktisk en stjerneklinikk,» sier astronom Knut Odegaard fra UiO. «Det er der død møter birth. Old stjerner dør, sprengrer seg i stjernetyper, og det materialet – stjernestøvet – danner basisen for ny stjerner. Det er syklus som har gått på i 13 milliarder år.»

Tall og trender

Nebulaer er ikke små fenomener. En typisk stjernedannelsesnebula er kanskje 50 ganger større enn solsystemet vårt. Og for hver stjerne som dannes, dannes det ofte to til tre mindre stjerner rundt den, pluss planetersystemer. I løpet av nebulaens levetid – kanskje 100 millioner år – kan den ha født tusener av stjerner.

Hva er en nebula egentlig?

Ordet «nebula» betyr «sky» på latin. Og det stemmer – det er bokstavelig talt en sky. Men ikke en sky som består av vannsdråper. Det er en cloud av hydrogen-gass, helium, og små partikler av støv. Noen nebulaer er glødende på grunn av tilstøtende stjerner som lyser dem opp (det kaller vi emisjonsnebulaer). Andre er mørke fordi de blokkerer lys fra stjerner bak dem.

«Det vakre er at den samme nebulaen kan være både,» forklarer Odegaard. «Noe er rødt og glødende fordi hydrogen blir ionisert av stjernelyse. Annen del er mørk fordi tetthet er så høy at lys ikke kommer gjennom.»

Hvordan blir en stjerne født?

Start med en nebula. En eller annen forstyrrelse – kanskje en nabostjerne som passerer, kanskje en chokk-bølge fra en supernovaeksplosjon – gjør at en del av nebulaen begynner å trekke seg sammen. Gravitasjonen som starter dette blir sterkere og sterkere, som en snøball som ruller ned bakken og blir større og større.

«Når massen blir stor nok og temperaturen blir høyt nok, starter kjernefusjon,» sier astrofysiker Liv Malmberg. «Hydrogenatomene på midten blir så pressplasert og så varme at de begynner å smelte sammen til helium. Det frigjør enorm energi – og brått: du har en stjerne som brenner på egen kraft. Det kaller vi «første gang den tennes».»

Og så? Stjernen lever sitt liv

En stjerne brenner sitt drivstoff – hydrogen – i milliarder av år. Sol vår har 4,6 milliarder år igjen. En større stjerne brner ut på millioner. Og når brenselet er brukt opp, skjer det som skjer: en liten stjerne som Sol blir en hvit dvaerg – en kjempe liten ting som er varmere enn det glødende. En stor stjerne eksploderer som supernovaen – og det materialet spres ut i rommet igjen.

«Og sånn fortsetter syklusen,» avslutter Odegaard. «Stjernestøvet fra en død stjerne fra før vår sol var født, er nå en del av deg. Og når solen dør om 5 milliarder år, blir atomene dine kanskje en del av en ny stjerne. Vi er alle bare stjernestøv på vei hjem til dets frøhjem.»

Hvordan ser vi det? Og hvorfor er det vakker?

Du kan se nebulaer med teleskop – noen til og med med barnet ditt gjennom det lille spøtteskopet ditt. Orion-nebalaen er glødende, rosa og magenta. Andromeda-nebalaen er blåaktig. De er ikke kunstig farget – det er faktisk fargene stjernetypen lager når de blir ionisert av stjernelyse.

«Det vakre er at når du ser en nebula, ser du framtiden,» sier Malmberg. «Du ser de stjernene som akkurat er født, og du vet at om tusen år vil de lyset fra disse stjernenestrekke seg dit de akkurat påbegynte synlighet. Universet er en film som spilles i veldig sakte fart – og nebulaene er der handlingen begynner.»