Nietzsche og viljen til makt — fem essensielle idéer forklart

En filosof som endret hvordan vi tenker

Friedrich Nietzsche (1844–1900) var ikke en velsignende filosof som sa fine ting på en sceneplass. Han var en rebell som angrepet alt Vesten trodde på — religion, moral, sannhet, vitenskap. Hans skriver var og er fortsatt kontroversielle. Han var også misbrukt — Nazi-regimet tok ideene hans ut av kontekst og brukte dem til å rettferdiggjøre ondskap. Men hvis du leser ham direkte, er han ikke en rasist eller fascist. Han er provokativ, ja. Han er nedlatende mot kvinner, ja.

Men hans grunnleggende prosjekt var å spørre: hvorfor tror vi det vi tror? Hvordan ble moralen vår bygget? Og kan vi tenke i nye måter? La oss utforske fem av hans viktigste idéer, bortsett fra mytene som har bygget seg opp rundt hans navn.

1. Gud er død — og vi drepte ham

Nietzsche skrev ikke at Gud eksisterer eller ikke. Han skrev at Gud er død — og at vi drepte ham. Hva betyr det? Ikke at Gud døde metaforisk. Han mente at vitenskap, opplysinig, og rasjonalitet har undergravet troen på Gud så sterkt at han ikke lenger er relevant for moderne mennesker. Hans ord var: i dag vet ingen hva Gud er. Konsekvensen er dyp: hvis Gud er død, er det ikke lenger en objektiv moralsk orden.

Det finnes ikke en absolutt veibeskrivelse for hvordan vi skal leve. Vi må finne våre egne verdier. Dette er både frigjørende — du er ikke bundet til å tro på dogma — og skremmende, fordi det betyr ansvar. Du må selv konstruere mening. Du kan ikke lenger peke på Gud og si 'han sa det.' Du er ansvarlig for dine egne verdier.

2. Viljen til makt — livets drivkraft

Nietzsche mener at alt i livet — alt dyr, plante, menneske — er drevet av 'viljen til makt' (Wille zur Macht). Det betyr ikke at det handler om å dominere andre. Det betyr at organismen vil vokse, ekspandere, skape, påvirke sin omverden. En plante 'vil til makt' når den strekker seg mot sollys. En kunstner 'vil til makt' når han skaper. En vitenskapsmann 'vil til makt' når han søker kunnskap. Moralitet, også, er en uttrykk for viljen til makt.

Når svake mennesker samlet seg og sa 'det er ondskap å være sterk og selvisk,' brukte de moralen som et verktøy for makt — svake mennesker kunne kontrollere sterke mennesker ved å kreve 'godhet.' Så moral er ikke et absolut forhold — det er en strategi for mange ganger svake mennesker for å påvirke verden. Selv godhet er makt på en annen måte.

3. Perspektivisme — ingen objektiv sannhet

Nietzsche mente at det ikke finnes en 'objektiv sannhet' som henger i luften uavhengig av menneske. Sannhet er alltid perspektiva. En bok som er fantastisk for deg, kan være kjedelig for noen andre. Begge perspektiva er sant fra ditt og dets respektive vantage points. Det betyr ikke at 'alt er relativ' og at vi ikke kan diskutere hva som er sant eller usant. Det betyr at all sannhet er perspektivbasert.

Og som intelligente mennesker, kan vi forsøke å forstå mange perspektiv, og å velge hvilke perspektiv vi vil adoptere. Det var en radikalt idé på Nietzsche sin tid — og det er fortsatt provokativt i dag. Moderne relativisme som sier 'alt er like meninger' ville Nietzsche avvist som feigt. Noen perspektiv er bedre enn andre — sterkere, dypere, mer livsfylt.

4. Übermensch — mennesket som transcenderer seg selv

Nietzsche drømte om en type menneske som ligger utover gjennomsnittlige mennesker — en som ikke følger flokken, ikke blir begrenset av konvensjonell moral, og skaper sine egne verdier. Han kalte dette 'Übermensch' (oversatt til 'overmann' eller 'supermann', men det betyr ikke en fysisk supermakt — det betyr psykologisk og moralsk utvikling). Übermensch er ikke arisk rasist eller fascist som Nazi brukte det. Det er mennesket som våkner opp, tenker selv, og ikke godtar at andre dikterer hans verdier.

Det er kunstneren som bryter med tradisjon. Det er vitenskapsmannen som stiller utfordrende spørsmål. Det er mennesket som er kuragsjøs nok til å leve sitt eget liv, ikke andres. Nietzsche så på Übermensch som sjelden — de fleste mennesker er 'gregej' (kudedyr) som bare følger massene. Men noen få våkner opp og skaper sitt eget bord med verdier.

5. Master og slav moralitet

Nietzsche skilte mellom to typer moral: 'master moralitet' og 'slave moralitet.' Master moralitet er basert på styrke, kreativitet, og livsbejaelse. Det som er godt, er hva som uttrykker liv og kraft. Slave moralitet (som Nietzsche mener kristendommen eksemplifiserer) er basert på svakhet — det som er godt, er ydmykhet, selvnektselse, og godhet overfor andre. Nietzsche sier ikke at slave-moralen er 'dårlig' i en absolutt forstand — han sier at den er et respons fra svake mennesker til mektige mennesker, en måte å få kontroll.

Og paradoksalt, slave-moralen har blitt veldig mektig i Vesten gjennom kristendom. Så det sterke blir begrenset av det svake. Nietzsche ønsker en jord-basert moralitet basert på styrke, skapelse, og ja-saying til livet. Han sier: en sterk moral sier 'ja' til livet som det er — inkludert lidelse, kamp, og død — ikke 'nei' til livet og håper på et bedre liv i himmelen.

Tall og trender

Nietzsche påvirker filosofi, kultur, og ideologi helt til i dag.

Fra en Nietzsche-tolker

Vi spurte en filosofiprofessor om Nietzsche sin relevans i dag.

"Nietzsche er fortsatt radikal fordi han spør de spørsmålene som gjør oss ubehagelige. Han sier: hvorfor godtar du det som er akseptert? Er det virkelig ditt valg, eller er det andres? Det er et aldri-endt relevant spørsmål."