Nietzsche versus Schopenhauer — viljen til makt slår viljen til liv

Påvirkning og brudd

Friedrich Nietzsche leste Arthur Schopenhauer som ung mann og falt helt for pessimismen hans. Schopenhauer så mennesket som dratt av en blindt stumene vilje — en kosmisk kraft som ikke ville menneskets lykke, bare sin egen utfoldelse. Livet var lidelse, og eneste vei ut var asketisme og vilje til intethet.

Men Nietzsche ordnet det ikke. Mens Schopenhauer sa: "Livet er dårlig, gi opp," sa Nietzsche senere: "Livet er kraft, og kraft skal bejaes." Denne vendingen fra pessimisme til livsbejaisng ble hans store brudd med mentoren. Det var ikke et høflig akademisk uenighet — det var ideologisk konfrontasjon.

Schopenhauer: Viljen som blindt driftsverk

Arthur Schopenhauer mente verden ikke var rasjonell eller velordnet, slik tysk idealisme påstod. Bakunder alle fenomener — alle menneskers handlinger, alle dyrers instinkter — lå «Viljen»: en blind, irrasjonell kraft som bare ville seg selv, ikke menneskets lykke. Mennesket var derfor gjenganger av denne kosmiske tragedien.

For Schopenhauer var menneskets normale tilstand lidelse. Vi lider når vi ønsker oss noe (og ikke får det), og vi lider når vi får det (fordi gleden er forbigående). Eneste løsning var å bekjempe denne blinde viljen gjennom asketisme — avkald på begjær, askese, og til slutt negasjon av viljen til å leve. Kunst kunne gi kortvarig tilflukt, men ikke frelse.

Tall og trender

Filosofihistorien måles ikke i statistikk, men i innflytelse og tolking. Her er de viktigste datopunktene i denne klassiske meningsbrytingen.

Nietzsche: Viljen til makt og livsbejaisng

Nietzsche tok Schopenhauers «vilje» og gjorde den om til noe helt annet: «Vilje til makt.» For Nietzsche handler det ikke om å ville livet bort, men om å ville livet fram — større, sterkere, rikere. Mennesket er ikke ett offer for en blind kraft; mennesket er en kraft som kan forms, styrkes og forstandiges.

Nietzsche så pessimismen som sykdom. Om Schopenhauer gjør mennesket passivt og resignert, så gjør Nietzsche det aktiv og skapende. Veien til lykke er ikke avkald, men bejaing av livet i sin fullmakt — selv med smerte, motstand og skyggesider. Kunstneren, vitenskapsmannen, övermennesket: de er de som sier ja til livet og former det etter sin vilje.

Viljen til makt versus viljen til intethet

Diskrepansen er grunnleggende. For Schopenhauer er menneskets oppgave å kubbe ned sin egen vilje, å gi avkall og søke fred i stillhet. For Nietzsche er menneskets oppgave å la viljen til makt få utfoldelse — gjennom skapelse, erobring, og kunstnerisk genialitet. Schopenhauer vil oss stille; Nietzsche vil oss i bevegelse.

Det som gjør striden aktuell nå, 250 år senere, er at den handler om fundamentale spørsmål: Hva skal mennesket ville? Skal vi søke fred gjennom avkald, eller skapelse gjennom styrke? Er livet noe vi skal komme oss unna, eller noe vi skal omfavne fullt? Hennes generasjon må virkelig velge sidene.

Arvegodset lever videre

Både Schopenhauer og Nietzsche formet 1800- og 1900-talls tankeliv. Schopenhauers pessimisme påvirket existensialister, surrealister og mørk kunst. Nietzsches vilje til makt påvirket både progressiv humanisme og — skandaløst — totalitarian ideologi.

I dag står vi fortsatt ved denne skilleveien. Psykologer, forfattere og ledere velger mellom Schopenhauers visdom (av og til må vi gi opp, akseptere) og Nietzsches (av og til må vi slåss, skape, vokse). Kanskje sannheten ligger mellom: vilje til makt når det gjelder det som er verdt å skape, og vilje til intethet når det gjelder det som ikke er verdt å begjære.