Nietzsche versus Darwin – hvem forklarer oss best?

To tenkere som endret verden

Charles Darwin og Friedrich Nietzsche levde i samme epoke, men skrev fra helt forskjellige verdenssyner. Darwin var en engelskvitenskapsmann som observerte fugler og gjellefisk, og konkluderte at alt liv på jorden hadde utviklet seg gjennom naturlig seleksjon. Nietzsche var en tysk filosof som tok på seg oppgaven å omvurdere alle verdier, og foreklarte at mennesket ikke var offer for naturens lover, men kunne skape sin egen overmenneske-skjebne.

Selv om de aldri møttes, og Nietzsche sannsynligvis hadde begrenset direkte kunnskap om Darwins arbeid, var det en underliggende rivalisering mellom deres to verdenssyner. Darwin sa: «Du er et dyr, som er blitt hva du er gjennom millioner år med naturlig seleksjon». Nietzsche sa: «Du er en mulighet, og du kan bli noe større gjennom viljen til makt». For nybegynnere som ønsker å forstå moderne filosofi og vitenskap, er det viktig å forstå disse to posisjoner.

I dag, mer enn 150 år senere, påvirker både Darwin og Nietzsche vår forståelse av menneskeheten. Biologer bruker Darwins evolusjonsteori for å forklare alle fenomener fra ørenes utforming til menneskets hjerteslang. Psykologer, kunstnere og ledere inspireres av Nietzsches tanker om å skape sitt eget liv. Men hvilken av dem har rett? Eller trenger vi begge?

Tall og trender

Charles Darwin publiserte 'The Origin of Species' i 1859, og det boken revolutionerte biologien. Friedrich Nietzsche ga ut 'Beyond Good and Evil' i 1886, som skulle bli hans mest innflytelsesrike verk. I perioden mellom 1859 og 1900 ble begge tenkerne gradvis erkjent som nøkkelfigurer i vestlig tenking. I dag er Darwins evolusjonsteori akseptert av nærmest all biologi, og omkring 97% av biologer støtter hans grunnleggende konklusjoner. Nietzsche er lest av omkring 30 millioner mennesker globalt hvert år, med hans bøker oversatt til mer enn 60 språk. Både deres ideer har påvirket alt fra psykologi til litteratur til politikk – selv om noen (særlig i USA) fortsatt motstår Darwins evolusjonsteori.

Darwins verden – vi er dyrene

Charles Darwin's grunnleggende idé er enkel: all livet på jorden deler fellesanfestorer, og det hele starten fra enkle organismer. Gjennom naturlig seleksjon – der dyrene som passer best til sitt miljø overlever og reproduserer – oppsto hele mangfoldet av livet. Mennesket er ikke noe unntak. Vi er primater, som en gang var frø-spissere i tre, før vi kommet ned på savanen, og så verden forandret oss til å være to-bente vesen med store hjerner.

Darwin var ikke interessert i filosofi om hva mennesket 'burde være'. Han ville forstå hva mennesket 'er'. Han så menneskets instinkter, kjemper, seksuelle ønsker og familie-omsorger som direkte arv fra vår dyrisk fortid. Vi elsker fordi det gjør oss mer sannsynlig å reprodusere. Vi gripes av frykt fordi det holder oss i live. Vi søker samhold fordi vi ble en sosial art. Alt dette er resultat av millioner år med naturlig seleksjon.

For Darwinianere er det en befrielses-tanke: du er ikke ansvarlig for å oppfylle noen høyere mål eller ideal. Du ER som du er fordi evolusjonen gjorte det slik. Dette kan virke pessimistisk, men det kan også være befriende. Det betyr at dine instinkter, dine ønsker, dine følelser – de er ikke forbrytelser, de er naturlig. Du er riktig som du er, fordi 3 milliarder år med evolusjon sa at du burde være slik.

Nietzsches verden – du kan bli noe større

Friedrich Nietzsche så verden helt annerledes. For ham var mennesket ikke bare et dyr som var formet av naturens mekanismer. Mennesket var et dyr som kunne oppfunne sine egne verdier. I stedet for å bli styrt av naturen eller av Gud (som Nietzsche var sikker ikke fantes), kunne mennesket skape sitt eget liv og sitt eget moralsystem. Han kalte dette 'viljen til makt' – menneskets iboende trang til å vokse, å overgå seg selv, og å skape meningsfull eksistens.

Nietzsche så på mennesket som et dyr i overgangen. Vi var på vei mot noe som heter 'Übermensch' – overmennesket. Det var ikke en rasistisk ide (selv om hans søster senere uthålnet hans ide til å støtte nazisme), men snarere tanken om at mennesker som ville kunne transformere seg selv gjennom selvdisiplin, kreativitet og viljen til å gå sine egne vei, kunne bli noe så mye større enn gjennomsnittet.

Hvor Darwin sa 'du er et dyr formet av naturens lover', sa Nietzsche 'du kan bli en kunstner av ditt eget liv'. Hvor Darwin fokuserte på hva som kom før, fokuserte Nietzsche på hva som kunne komme etter. Hans filosofi handler om potensial, ikke determinisme. Det er meget mer utfordrende og inspirerende for de som ønsker å skape sitt eget liv.

Møtepunkter og uenigheter

Selv om det virker som om Darwin og Nietzsche er helt motsatte, er det faktisk flere møtepunkter. Begge var fascinert av spørsmål om menneskenes natur. Begge så mennesket som et dyr – ikke noe hellig skapning laget av Gud. Begge var skeptisk til samtidas religiøse moraler. Darwin og Nietzsche ville begge forstå hva som driver mennesket.

Men uenigheten er fundamental. Darwin fokuserer på mekanikk – hvordan ting skjer. Nietzsche fokuserer på mening – hvorfor det bør skje. For Darwin er mennesket resultat av millioner år med evolusjonspress. For Nietzsche er mennesket en åpen mulighet som kan velge sin egen kurs. Darwin sier 'slik er det'. Nietzsche sier 'dette burde det være'.

I moderne tid har disse to tankene fusjonert i merkelig måter. Vi bruker Darwins forsikringsteori til å forklare alt fra økonomisk atferd til kjærlighet. Men vi inspireres av Nietzsches evne til å skape nye verdier og reimagine oss selv. Den moderne mennesket lever i spenningen mellom Darwins determinisme og Nietzsches frihet.

Så hvem har rett?

Spørsmålet 'hvem har rett?' er kanskje det feil spørsmål. Darwin hadde rett når det gjelder hvordan vi ble som vi er biologisk. 3,8 milliarder år med evolusjon forklarer vår kropp, vår hjerne, vår iboende instinkter. Men Nietzsche hadde rett når det gjelder hva vi kan bli. Mennesket har evnen til å transcendere sin naturlige arv gjennom kultur, kunst, filosofi og vilje.

For nybegynnere som ønsker å forstå mennesket, trenger du begge perspektivene. Du trenger Darwins innsikt i at du arver millioner år med evolusjon – det gjør deg ikke mindre vakker, bare mer kompleks. Og du trenger Nietzsches innsight i at du ikke er fanget av din evolusjonære arv – du kan velge, du kan skape, du kan bli noe nytt.

Den ultimate konklusjonen er kanskje at menneskeheten er unik i universum nettopp fordi vi både er dyrene som evolusjon gjorde oss, OG vi kan gjøre noe helt nytt fra det utgangspunktet. Vi er samtidig resultater av naturens mekanismer og arkitekter av vår egen fremtid. Begge tenkernes store inspirasjon forteller en del av sannheten – og sammen gir de oss en fullstendig bilde av hva det betyr å være menneske.