Norge og slaveriet: Den glemte historien om frihetskamper

En del av historien som sjelden blir fortalt

Når vi tenker på norsk historie, tenker vi gjerne på frihetskamper, på opposisjon mot undertrykkelse, og på menneskerettigheter. Vi er stolte av våre frihetstradisionder og vårt demokrati. Men det er en del av norsk historie som sjelden blir diskutert: Norges deltakelse i slaveriet.

Fra 1650-tallet til tidlig 1800-tallet var Danmark-Norge en betydelig maritime kraft. Norske skip, ofte finansiert av Bergen- og Oslo-handelsmenn, deltok aktivt i slavehandelen. De fraktetet mennesker fra Afrika til Amerika, og returbracht sukker, tobakk og andre varer. Denne lukrative handelen bygget formue for mange norske kaufmenn.

Denne historien er ikke sitert for å skamme oss, men for å forstå at selv progressive samfunn har mørk fortid. Og, viktigst, for å forstå historien om motstand og frigjøringskamper som fulgte.

Norges rolle i slavehandelen

Norske handelsmenn var ikke initiativtakere til slavehandelen — det var først og fremst portugiserne, spanjolene og senere briterne som dominerte denne handelen. Men norske handelsmenn og skip var aktive deltakere. Bergen var et sentrum for slavehande-investering, og en rekke velbemidlede familier bygget sin formue på denne handelen.

Det var ikke mange norske skip som direkte transporterte slaver, men norske rederier finansierte og investerte i handelen. De kjøpte andeler i skip, de møblerte investering til handelshus på vestindiske øyer, og de mottok fortjenester fra handelen.

Et eksempel er familien Sundt, en velstående norsk handelsfamilie, som hadde betydelige investeringer i Vestindia-handelen. Disse forbindelsene var ikke alltid tydelige eller dokumentert, men forskere i dag utrorsker disse historiene.

Frigjøringskamper og motstanden mot slaveri

Selv om Norges rolle i slaveri-handel var mindre enn mange andre europeiske nasjoner, var kampen for frigjøring av slaver menneskelig og global. Fra Haiti-revolusjonen i 1791 til brutaliteten i den amerikanske borgerkrieg, var det en verden der mennesker kjempet for sitt eget frihet.

I Danmark-Norge selv var det stemmer som talte mot slaveriet. Tidlige abolisjonister, inspirert av Enlightenment-ideer og kristne prinsipper, argumenterte at mennesker ikke kunne eies som eiendom. Danmark-Norge ble faktisk det første europeiske land til å forby importen av nye slaver i 1803.

Norske arbeidere og arbeiderbevegelse var også del av den globale kampen for menneskelige rettigheter. Mange av dem så paralleller mellom deres egen arbeideres underdrykking og slaveri. Og frigjøringskampene inspirerte senere norske frigjøringsbevegelser.

Tall fra slaveri og frigjøring

Slaveri var ikke bare en moralsk katastrofe — det var også en økonomisk realitet som påvirket millioner av mennesker. Estimater viser at minst 12 millioner afrikanere ble transportert som slaver til Amerika.

Hva vi kan lære fra denne historien

Historien om Norges rolle i slaveri lærer oss at selv progressive samfunn kan deltatt i menneskelighets verste forbrytelser. Det er lett å innbille at «vi» ville aldri gjøre noe slikt, men historien viser at under riktige økonomiske incitamenter, kan mennesker bli kompromissende.

Det er også en påminnelse om viktigheten av å møte denne historien ærlig og fullt ut. For ikke å skammes, men for å forstå. For å gjenkjenne hvordan økonomiske strukturer kan få mennesker til å deltatt i ondskap, og for å bygge systemer som forebygger det.

Frigjøringskampene som fulgte slaveriet viser også menneskets endeløse evne til å motsette seg undertrykkelse og kjempe for rettferdighet.

En historie vi må kjenne

Norges rolle i slaverihistorien er ikke en sentral del av den norske historieskrivingen, men det bør det være. For at vi forstår vårt eget lands kompleksitet.

Det er også viktig å anerkjenne de mennesker som kjempet mot slaveriet — både de enslaved mennesker som krevde sin frihet, og de abolisjonister som brukte sitt privlegie for å stemme mot systemet.

I dag, når vi feirer vårt demokrati, må vi gjøre det med fullt bevissthet om at disse frihetene ble bygget delvis på andres undertrykking. Det gir oss ansvaret for å sikre at slike forbrytelser ikke gjentar seg.