Norges slaveri-arv: hva læres det i dag?

Den stumme historien: Slaveri og Norge

Hvis du går gjennom norske lærebøker — fra barneskole til videregående — og ser etter ordet «slaveri», vil du finne det. Men hvor lite? Når du søker etter «Norges rolle i slaveri», blir det tystere. Og når du spør hvor mye av Norges velstand kommer fra slaveriet og slaverihandelen, møter du først stillethet, så modifisering.

«Norge var en mindre maritim nasjon enn Danmark-Norge, eller enn Storbritannia,» sier historiker Ingunn Holm ved Universitetet i Bergen. «Men det betyr ikke at vi ikke deltok. Det betyr at vi har fått det lettere til å glemme.»

Sannheten er at nordmenn — både private borgere, kjøpmenn, og staten — hadde økonomisk og faktisk interesse i slaveriet. Ikke i samme skala som Danmark-Norge hadde det via Det danske Vestindiske Kompani, men likevel. Og sannheten er videre at det ikke er undervist i norske skoler i dag. Det er en arv som lever i stillhet — og som må høres.

Tall og trender

Omkring 12 millioner mennesker ble kidnappet fra Afrika og transportert som slaver til Amerika i løpet av slaveriet — de aller fleste av dem av handelsmenn fra vesteuropeiske land: Storbritannia, Portugal, Spania, Frankrike og Danmark-Norge. Norge — eller rettere sagt: norske kjøpmenn og nordmenn som var borgere av Danmark-Norge — deltok i denne handelen. Tallet på hvor mange nordmenn som tjente penger på det, er ikke helt klart, men det går i tusenvis.

Norges rolle: Ikke stor, men virkelig

Norge var ikke en kolonimakt slik som Danmark-Norge var det — og det er kanskje grunnen til at vi har unnskyldt oss. Danmark-Norge eide Vestindia; det hadde hundretusends mennesker som slaver på plantasjene og i oppgjørene. Men Det danske Vestindiske Kompani ville ikke kunne ha eksistert uten de norske handelsmennene som solgte dem varer, lastet slaveskipene og tok fortjeneste på handelen.

I Bergen og Oslo fantes det borgerskiktet som investerte i slaveskipene, som lånte ut penger til ekspedisjoner, som mottok slavehandelsprofitt. En del av den rikdommen som ligger under norske villaer i dag, kommer fra «trekantshandelen» — norsk skip kjørte varer til Afrika, handlet mennesker, kjørte dem til Amerika, og kom tilbake med sukker og rom og kaffe.

«Det som er interessant,» sier Holm, «er at Norge skulle kalt seg antikolonialt — og det var det, relativt sett. Men det betyr ikke at vi var antislaveri. Vi tjente på det. Vi bare ikke sa det høyt.»

Hva læres det i dag — og hva bør læres?

Gå inn i en norsk klassestue under historietime, og du hører kanskje om «Den amerikanske sivil-krigen,» og at slaver hadde blitt frigjort. Du hører kanskje om Lincoln. Men du hører sjelden eller aldri: hvor kom alle disse slavene fra? Hvordan ble de enslava? Hvem tjente penger på det? Og var nordmenn blant dem som tjente?

«Norske lærebøker presenterer slaveriet som et fenomen som hendte der borte — i Amerika eller på de karibiske øyene,» sier Holm. «De presenterer det ikke som en del av norsk handel og norsk økonomi. Og det er ikke sant. Det hendte her også. Det tjente norske mennesker her også.»

I dag begynner noen norske skoler å ta dette opp. Blant annet Universitetet i Oslo har startet kurs om «Norges koloniale og rasistiske arv,» og noen lærebøker begynner å introdusere temaet. Men det er begynning — og mye mangler.

Kilder og kilder til kilder: Hvordan du selv kan lære

Hvis du ønsker å lære mer om Norges slaveri-arv, finnes det kilder — de er bare ikke alltid like lett tilgjengelige som kilder om andre land. Men de finnes. For eksempel har historikeren Ingunn Holm selv utgitt arbeider om norsk rasisme og kolonialisme; hennes bok «Race and the Making of the Kingdom of Norway» (2020) er en grundig gjennomgang av temaet.

Videre kan du finne kilder via akademiske databaser, via arkiver i Bergen og Oslo som har lagret handelsdokumenter fra slaveri-tiden, og via internasjonale kilder om slaveriet som nevner norske kjøpmenn. Dokumenteringssenteret for rasisme (i Oslo) har også startet digitale arkiver om norske involveringer.

Og du kan snakke: spør lærerne dine hvorfor dette ikke blir undervist. Spør bibliotekaren om kilder. Start en elevsamtale. Sannheten begynner med at noen stiller spørsmål — og at andre må svare.

Veien videre: Fra taushet til samtale

Det er ikke enkelt å snakke om Norges slaveri-arv. Fordi det betyr å innrømme at «vi» — vår nasjon, vår økonomi, vår rikdom — tjente på slaveriet av sorte mennesker. Det betyr å innrømme at norsk historie ikke er like ren og upolitisk som vi gjerne hadde ønsket å tro.

Men det betyr også at når vi forstår det, blir vi klokere. Vi forstår hvor rasismen kommer fra. Vi forstår hvorfor bare noen mennesker fikk være med på velstanden, og andre ikke. Vi forstår at «norskhet» ikke alltid har vært villige til å se hvem som gjorde jobben for å bygge den velstanden.

«Å lære om Norges slaveri-arv er ikke det samme som å skammes,» sier Holm til slutt. «Det er det samme som å vokse opp. Som en nasjon er det på tide at vi gjør det.»